Om hundenavnav Solvor
Nærland (Hundesport nr 2/03)
En svensk kvinne advarte i et leserinnlegg mot å gi hunder navn uten å tenke seg om.
Selv hadde hun kalt hunden sin Attack. Det endte med forferdelse da hun kalte den inn
foran en eldre dame.
Min eldste shiba heter i stamtavlen Ran. Et vakkert, japansk navn som betyr
"orkide". Men et vanskelig navn å bruke i forbindelse med innkalling (Jeg vil
jo tro at noen hadde tviholdt på håndveskene om jeg ropte "Ran"!). Hun fikk
derfor til daglig tilføyelsen "ko", som på japansk kan bety "liten".
Da fungerer navnet også som bruksnavn.

Etter min oppfatning er det flott når japanske hunder har japanske navn, hvis bare det
kan uttales uten for mange krøll på tunga. Men japanerne har advart oss om at ved å
sette sammen et navn av flere ord, kan betydningen bli en annen enn vi tror (Jeg vet ikke
om jeg skal tørre å undersøke om Ranko virkelig betyr "liten orkide", selv om
Ran betyr orkide, og ko betyr liten). Nå som vi er advart, kan vi iallefall unngå å
konstruere flere navn som japanere oppfatter som uforståelige eller latterlige. Vi kan
konsultere en som kan språket før vi gir navn, særlig hvis navnet er sammensatt. Men
navnet skal ikke bare være forståelig for en japaner. Det burde også være greit å
uttale for oss norskspråklige hundeeiere.
Mange hunder i alle raser har stamtavlenavn som er håpløse i bruk. Hvorfor gis slike
merkelige eller vanskelige navn? Selv når navnet ikke er i daglig bruk, vil det følge
hunden i hele dens levetid i offisielle sammenhenger. Da er det uvurderlig viktig at det
er velklingende, og at eieren kan oppgi det med stolthet. For å finne ut om aktuelle navn
fungerer, kunne kanskje oppdretterne prøve dem ut ved å rope dem ut i skogen?
(Eiko Spæren, som er fra Japan, har opplyst at "ko" snarere betyr barn enn
liten)