Utfordringer med  rasestandarden

av Solvor Nærland (Hundesport nr 9/04)

 

For hundeeiere er det aller viktigste – foruten at hunden er frisk - at den hører på oss og er lett å samarbeide med, og at den er grei med fremmede mennesker og andre hunder. Noe av grunnlaget for å få en slik hund, er genetisk. Noe kommer også an på hvordan tiden hos oppdretteren har vært. Men vanligvis er det først og fremst vi selv, som valpeoppdragere, som avgjør hva slags hund vi vil få.

En shibavalp utvikler seg fort, så bruk de første månedene godt. Ikke tenk at du ikke har tid til f.eks. et valpekurs. Du må ta deg tid til valpen. Gjør du ikke det, kan det være at du seinere må løse problemer. Og det er vanskeligere og mye mer tidkrevende. Er du i det første halve året flink til å miljøtrene valpen, til kontakttrening, og er staere enn valpen i hvilke regler du vil ha, har du lagt grunnlaget for et godt samliv med hunden din. Kanskje må du gjennom dette påny når valpen blir unghund. Vær obs på at det er mer effektivt – og mye morsommere – å belønne det valpen gjør riktig, enn å kjefte på den eller ”ta den” når den gjør feil.

For oppdrettere og utstillingsintresserte er det i tillegg viktig hvordan hunden ser ut i forhold til rasestandarden. I forbindelse med fjorårets Nippoutstilling og –seminar i Sverige, med dommere og forelesere fra den Japanske raseklubben (Nippo), fikk vi bekreftet hvilke ”problemer” vi har her i forhold til shibarasens standard. Nipporepresentantene påpekte at nordiske oppdrettere må arbeide mer med følgende:

- Tenner og bitt: Manglende premolarer samt over- og underbitt er utbredt.

- For tett krøllet hale: Halen skal være lett krøllet eller sigdformet. En krøllet hale skal være så åpen at man kan ”se et egg” gjennom åpningen. Bakgrunnen for dette er funksjonell. Ved at halen ikke er fast krøllet, ruller den seg lettere ut under stor fart, og kan brukes som et styreror.

- Farger: Mange røde hunder er for blasse og noen for brune, de mangler den dype appelsinrøde fargen som er så karakteristisk for rasen. Dessuten har mange hunder for mye hvitt (creme) i ansiktet. Noen har dårlig urajiro (kontrasten mellom det røde og cremefargen). Black&tan-hunder har ofte for mye eller for lite av en farge, slik at tegningene ikke blir korrekte. Det svarte skal skinne i brunt, ikke i blått. Viltfargede hunder skal ha en god rødfarge under, og svarte dekkhår over hele kroppen, unntatt på beina og i områdene med cremefarge.

- Kjønnspreg: En del hannhunder er for lite maskuline. Et godt kjønnspreg anses som svært viktig, man skal straks kunne se om en shiba er tispe eller hannhund.

I Japan ville ikke en shiba med slike feil kunne få Excellent, og brukes dermed ikke i avl. Hos oss er det ikke mulig å utelukke så mange hunder nå. Det ville ført til alt for lite genemateriell, noe som igjen ville bli svært alvorlig for rasens videre utvikling. En sunn rase må ha et bredt genemateriale. Men oppdrettere må være oppmerksom på problemene i sitt arbeid, og prøve å avle vekk disse feilene på sikt. Dermed kan man nærme seg idealet i rasens hjemland.

Heldigvis er ingen av problemene knyttet til helse, men gjelder kun hundens utseende. Shibarasen er meget sunn. Likevel – noen hunder har f.eks. allergi. Jeg vil ta opp temaet helse i en seinere spalte.