Etologiboken

av Solvor Nærland (Shiba-avisa nr 4/03)

Etologiboken av Ingrid Tapper (Bilda Förlag 2002) er en svensk bok om hunders atferd.

Etologi, læren om dyrs atferd, er en relativt ny vitenskap. Riktignok forsket flere psykologer på dyrs atferd på 1800-tallet (eks Pavlov og Skinner), men bare i laboratorier. Østerrikeren Konrad Lorenz, derimot, studerte dyrenes normale atferd i deres naturlige livsmiljø. Han ble en banebryter, og regnes som etologiens far. Med Konrad Lorenz ble etologien i 1950 en egen vitenskap.

Ingrid Tapper, som selv er etolog, deler med oss en del av den kunnskapen som vitenskapen har avdekket når det gjelder hund, og også ulv. I fortsettelsen gjengir jeg deler av innholdet i boka. Jeg legger vekt på enkelte områder og poeng utfra egne, subjektive valg, ikke fordi de nødvendigvis er viktigere enn de som ikke er berørt.

Forfatteren hevder at hunden er en slags mildnet ulv, og viser til tester av avkom etter krysning mellom ulv og hund (hybrider). Ulvens atferd har stor gjennomslagskraft,og hybridene ligner i atferd og utseende ofte mer på ulvene enn på de hundene disse ble krysset med. Såkalte viltgener har utviklet seg gjennom lang tid, og dominerer ofte ved krysningsavl. Tillempningen har uansett ikke ført til forandringer i instinkthandlingene, selve grunnatferden. Det som er endret, er motivasjonen (og kanskje terskelverdien) for å utføre de instinkthandlinger som er med i atferdsrepertoaret.

Sanseorganene

Kunnskaper om hjernens oppbygning og funksjon beskrives, før forfatteren går videre til de forskjellige sanseorganene.

Om synet sier hun at hunder kan se med begge øynene samtidig, men ikke like skarpt som oss. De sidestilte øynene gjør at det er vanskeligere for hunder enn for oss å bedømme avstand. På andre siden har hunder en betydelig større vidvinkel enn det vi har, og det gjør det vanskelig å smyge seg inn på dem bakfra. Vidvinkelen kommer an på øynenes avstand fra hverandre, og plasseringen av dem. Den er derfor forskjellig for ulike raser.

Lengst bak i øyet finnes et reflekterende sjikt, som gjør at hunder så å si kan "gjenbruke" lyset. Det er derfor de ser bedre enn oss i mørket. Katter er ennå bedre til det, og deres øyne lyser ofte gult i mørket. Om vi fotograferer hunder og katter med blitz, blir derfor ofte hundens øyne røde og kattens gule.

Om lukt : Hunder som hilser på ukjente mennesker og hunder, vil gjerne lukte i skrittet. Man vet ennå ikke hva de registrerer, men vanligvis gjør de det ikke på kjente. En teori er at det er i lymfekjertlene en stor del av den personlige lukten sitter. De lukter ikke i analregionen, som katter gjør, men under beinet.

En hann som lukter på en tispe, gjør det ofte i vaginalområdet. Der kan han fastslå hennes hormonelle status. De dufter hun avgir, er feromoner. Disse har med seksualitet å gjøre, og de utskilles i urinen. Iblant er urinen viktigere for hannen enn tispen selv. Dermed kan vi lure en løpetidstispe vekk fra innpåslitne hanner ved å overlate ham til tisseflekker. Mennesker utsondrer feromoner gjennom huden. Hunder kan avgjøre om vi er redde eller sinte ved hjelp av de feromoner huden vår skiller ut.

I tillegg til kjønnsorganene, har hunder to områder til på kroppen som avgir duft. Det ene er et sekret i analsekkene, som skal lette avføringen. Om hunden blir redd, slippes sekretet ut i en dusj. Andre hunder som kjenner lukten, vet at plassen er farlig, og blir sterkt påvirket. Det er noe å tenke på når hunder får tømt analkjertlene hos veterinær. Andre hunder som seinere kommer inn på samme undersøkelsesrom, kjenner lukten. Det kan forklare hvorfor noen hunder blir så redde hos veterinær, selv om de aldri har opplevd noe vondt der. Det andre duftområdet er en kjertel midt på halen, som man vet lite om betydningen av. Pelsen er blankere der, og området ser ofte ut som en V.

Hvorfor spiser de luktfølsomme hundene avføring? Etologen Lars Fält har gitt denne forklaringen: Avføringen består av mye forskjellig. Bakteriene som bryter ned maten, gir en lukt som for oss er ekkel. Og med vår begrensede luktesans, kjenner vi ikke noe mer. Men hunder kan analysere. Visst lukter det litt forråtnelsesbakterier. Dessuten lukter det kjøtt og erter og poteter, og alt det som mennesket har spist. Bra for en hund, som ikke kan fordøye grønnsaker selv. For ikke å snakke om hestelort. Der finnes den energirike havren, allerede delvis fordøyd, og derfor tilgjengelig for hunden.

 

Kommunikasjon

For å lære kroppsspråket til sin egen hund, anbefaler Tapper å gjøre som en etolog: Slipp hunden fri. Sett deg på en stein og se. Ikke tolk eller analyser, bare observer. Når vi kjenner hunden, ser vi på hele dens uttrykk hva den mener. Ser vi bare på ørestilling eller munnviker eller haleføring isolert, kan det føre til misforståelser. Vi må se på hele hunden i sammenheng.

Ulver hilser ytterst sjelden på fremmede ulver. Det har sine grunner. Nest etter menneskejegere, er den vanligste dødsårsak for ulv å bli drept av fremmede ulver. Det er ikke enkelt for tamhundene heller, og det er derfor hilsingen er så ritualisert. Vi bør absolutt ikke forvente at vår voksne hund skal hilse på alle hunder den møter, men heller avlede det hele i stillhet.

Slagsmål innenfor ulver og dingoers egne grupper er ytterst sjelden, det forekommer egentlig bare under parringssesongen. En flokkleder blant ulv og dingo er den som slåss minst, det er de i mellomstilling som slåss.

Parringsatferd og valpeutvikling

Ulver er monogame. De har en partner, og disse to utvikler et livslangt forhold. Det er ikke fordi de bare velger hverandre (hver av dem kan parre seg med andre om de får sjansen), men fordi alfatispen ikke tillater noen annen tispe å parre seg og alfahannen ikke tillater noen annen hann å gjøre det. Trolig er det derfor det er så mange slagsmål akkurat i parringssesongen. Rangstridigheter forekommer bare da. Det er ikke alfadyrene som deltar mest, men de neste på rekken.

Både hos ulv og hos dingo hender det iblant at andre tisper i gruppen får valper. Disse blir drept av alfatispen, enten alene eller sammen med en annen tispe. Den barnløse mora, som jo fortsatt har melk, hjelper til med diegivning av alfatispens valper.

Sosiale hundedyr har et innebygd hjelpersystem. Det innebærer at tidligere unger som har blitt voksne, hjelper til med og tar ansvar for en stor del av oppfostringen av valpene. Det er hjelperne som tar hjem mat og spyr den opp, og det er særlig de som lærer ungene å jakte.

Studier av frittlevende tamhunder i USA og pariahunder i India viser et noe annet mønster. Disse hundene danner ikke større flokker. Ofte lever de alene, iblant i par med en av likt eller ulikt kjønn. En sjelden gang er de tre, og da alltid en mor med halvvoksne unger.

Tispen i løpetid kan ha opptil fem hanner etter seg. Mens den dominerende hannen er opptatt med å slåss, eller utmattet etter en parring, hender det at hun parrer seg med en av de andre. Dermed får tispen valper med flere fedre, og det kan faktisk være en fordel. Hun kan jo ikke være sikker på at den mest dominerende har de beste genene. Men tispen er svært nøye på hvem hun velger. Hun har en eller ett par hanner hun foretrekker, og den prioriteringen holder seg hele livet. Hva hun ser hos de hun velger, vet man ikke. Det er ikke dominans som avgjør. Hun kan avvise den dominerende hannen, og om hun får mulighet parre seg med sin mindre dominerende partner.

Noen tisper er mindre populære, og til tross for at de oppvarter hannene på alle vis, er ikke hannene særlig intresserte. Hvorfor det er slik, vet man ikke. Men man vet at popularitet og upopularitet holder seg i løpetid etter løpetid.

Valpenes utvikling beskrives ganske inngående. Vi får bl.a. vite at nyfødte valper kjenner berøring på hodet, og at de kjenner lukt etter bare ett par dager.

Studier viser dessuten at valper som har hardhendte mødre blir mer aggressive og vanskeligere å trene enn andre, og at de som har hatt alt for ettergivende mødre får vanskelig for å vise underkastelse i voksen alder.

 

Innlæring

Redsel vanskeliggjør eller hindrer innlæring på samme måte som andre sterke følelser. Det kommer av at en annen, overordnet del av hjernen overtar. Den delen sitter dypt inne i storehjernen, og kalles det limbiske systemet. Her finnes et litt spesielt område – amygdala, som sender alarm over hele hjernen. Det er svært vanskelig å lære en redd hund noe nytt.

At alle hunder kan svømme, er en myte. Men alle hunder med normal kroppskonstitusjon kan lære seg å svømme. Som ved all annen innlæring, kreves visse forutsetninger. Hunden må være motivert, og den må være trygg. Om en valp kastes i vannet, blir den oftest så redd at den lærer seinere eller ikke i det hele tatt.

Læringsmåtene klassisk, instrumentell og operant betingning beskrives. Det samme gjør latent innlæring, pregning, sosialisering og imitasjon. Hunden lærer ved alle disse måtene. Derimot tror man at innlæring gjennom innsikt (aha-opplevelser) ikke skjer hos hund. Forfatteren framhever særlig instrumentell betingning (som er læring ved prøving og feiling) som en naturlig måte å lære på for den nysgjerrige og aktive hunden.

Ulvene lærer seg en mengde ulike jaktteknikker, som å jage småvilt alene og store dyr i større grupper. De lærer seg hvor det finnes spisbare røtter, hvor man plukker blåbær, hvilke insekter man kan spise og hvilke som er farlige, at man skal unngå padder, at en del gress er godt og mineralrikt, mens man kan spy av andre. Hvilke fugler det lønner seg å jakte på, og hvordan man gjør det på best måte, hvordan man knekker egg. De lærer seg hele sitt rike språk. Språket finnes riktignok innebygd som en modell i genene. Men for å utvikles, må det trenes sammen med andre ulver, voksne og kullsøsken. De lærer seg hvordan omgivelsene ser ut, hvor det er vann, hvor man kan gjemme seg, hvor utkikksplasser og soveplasser finnes. De skaffer seg et indre kart over omgivelsene, noe som gjør at de kan ta snarveier eller omveier etter behov. De lærer seg når og hvordan man forsvarer seg og når man bør unngå noe. De lærer helt sikkert mye mer enn dette. Det at evnen til å lære er så stor, er det som har gjort dem så framgangsrike. Etter mennesket, har ulvene helt til våre dager vært det mest framgangsrike pattedyret på jorden. Atferden tilpasser den ved å herme andre, og ved prøving og feiling. Ulven har dessuten tilpasset seg alle jordens naturområder og miljø ved å endre seg. Polarulver er hvite med pels som holder dem varme, med korte ører og lange, tykke haler. Ulver i ørkenområder har tynnere pels og store ører, som gjør at de kan kvitte seg med overskuddsvarme.

 

Emosjoner

I hundens hjerne er området som har med følelser å gjøre – det limbiske systemet – større i forhold til hjernebarken, enn hva det er hos oss. Vi kan, iallefall til en viss grad, styre følelsene våre med fornuft. Det kan ikke hunden. Den har ingen mulighet til å rasjonelt forklare hvorfor den føler som den gjør. Det som den kan velge i øyeblikket, er enten å undersøke, forsøke å skremme, eller å flykte fra det som skremte den.

Nettopp det at hunder oftere undersøker eller skremmer vekk det farlige, skiller den fra ulver, som i stedet flykter. Den forsiktighet ulven viser, er en av årsakene til dens framgang opp gjennom historien. Hunden er, med sin relative ureddhet, bedre tilpasset vårt mangesidede, menneskeskapte samfunn. En ulv som levde i en storby, ville – hver eneste dag- være redd og ulykkelig.

Å temme ulver og dingoer er ikke lett. Ulver i dyreparker må flaskedies fra tre døgns levealder for at det i det hele tatt skal gå an å berøre dem i voksen alder. Om de skulle begi seg ut i skogen, ville de fort gjennoppta sin naturlige skyhet.

Redsel for håndtering og fastholding er vanlig hos hund, og slik redsel er mer utbredt i noen raser enn i andre. Dermed må den være arvelig. Valg av atferd blir enten flukt eller aggresjon/passivitet. Rolig håndtering fra tidlig alder kan delvis motvirke redselen, og mange valper blir vant til dette gjennom f.eks. tidlig utstillingstrening. Utstillinger fører dessuten til at altfor håndteringsredde dyr holdes utenfor avlen.

Redsel for skudd og smell er vanskelig å forstå. At det finnes en arvelighetsfaktor er udiskutabelt, ellers ville det ikke vært vanligere i noen raser enn i andre. Hos ville dyr har ikke skuddredsel rukket å utvikle seg i den korte tiden vi har hatt våpen. I hundens ulvegener finnes den altså ikke. At mennesket bevisst skulle ha valgt ut skuddredde hunder til avl, er usannsynlig. Det kan ha oppstått en mutasjon som er spesifikk for hunder. En annen forklaring kan være at selve øret oftere er utsatt for småinfeksjoner eller betennelser hos visse raser enn hos andre. Om øret er oppsvulmet, kan en høy lyd gjøre direkte vondt, og det kan skape en ervervet redsel for skudd.

En erfaring som er gjort på Hundskolan i Sollefteå, er at redsel for skudd ofte først opptrer i 2-2,5 års alderen. Det kan bety at det er en modningsatferd, dvs at en viss mental utvikling må ha skjedd før atferden viser seg.

Uansett årsak, kan vi til en viss grad styre skuddredsel gjennom avl. Dette viser ureddhet for skudd hos de fleste schäefere. Å være skuddredd er en lidelse for den enkelte hunden, og dessverre er det lite som kan hjelpe den annet enn at vi beskytter den mot raketter og smell så godt vi kan. I verste fall får vi gripe til beroligende tabletter. Kan vi unngå dette gjennom avlsarbeid, bør vi gjøre det.

 

Om aggresjoner
De forskjellige aggresjonsformer beskrives. En av disse er den såkalte dominansaggresjon. Problemet viser seg ved at hunden ikke lar seg stelle, ikke aksepterer at eieren tar mat ifra den eller skyver den ned fra sofaen etc. Begynner hunden å utfordre deg, så bruk for all del hjernen, sier Tapper. Ikke sloss med den. Husk at alfadyrene i en ulveflokk og i en dingoflokk ytterst sjelden slåss. Eiere som slåss med hunden sin, oppfattes som usikre. De blir sett på som flokkmedlemmer av omtrent samme rang som hunden selv. Dermed ikke sagt at ikke hunden trenger en tilrettevisning iblant – spesielt første gangen den forsøker å ta kommandoen. Egentlig er det den eneste gangen man kan gjøre det med hell. Forfatteren har noen forslag til andre måter å møte en utfordrende hund på.

Hannhundsaggresjon er velkjent. Men også tisper kan iblant slåss, særlig før og under løpetider. Hverken ulvetisper eller dingotisper tillater noen annen tispe å parre seg, og om tispen har en dominerende framferd, kan hun slåss når hormonene blomstrer. De fleste tisper har ingen større problem med å omgås andre tisper. Men de som har det, skal man ta på alvor. Tisper som virkelig slåss, kan skade hverandre skikkelig. Det forekommer iblant også slagsmål mellom hanner og tisper. Det kan gjelde en ressurs (som mat), eller det kan skje mens tispen er i løpetid, men uten å være i høyløp. Man har sett at tisper kan voldtas, parres mot sin vilje, og de forsvarer sin dyd så godt de kan.

 

Andre emner

Forfatteren beskriver emner som stress, gruppeliv, jakt, arvelige variasjoner og vennskap. Vedrørende arvelige variasjoner, nevnes en artig kuriositet: Man har ikke funnet noen forklaring på hvorfor hunder ruller seg i illeluktende ting. Kanskje kan man finne den hos bjørnen, som (overraskende for meg) er hundedyrenes nærmeste slektning evolusjonært sett. Bjørnemamma gjør nettopp det når hun har funnet noe føde som hun ikke kan bære med seg hjem. Hun ruller seg i det på presis samme måte som hunder gjør. Når hun kommer hjem, lukter ungene på halsen hennes, og deretter følger de baksporet hennes til fødekilden. Kan det tenkes at denne atferden opprinnelig hadde en felles funksjon hos hund og bjørn?

Når det gjelder vennskap, minner forfatteren om at ulver og dingoer som befinner seg lavest på rangstigen i flokken, deltar i jakt og i gruppeliv uten å behøve å krype omkring som tiggere. De har samme rett som alle andre til et godt liv. Det eneste de ikke får lov til, er å parre seg og å sette seg ut over alfadyrenes krav. Men alfadyrene kan ikke kreve hva som helst. Det finnes eksempler på at de har gitt seg fordi de har flertallet mot seg.

Til slutt beskrives de ville hundedyrene som finnes i dag, og som har store likheter seg imellom og med tamhunder. Eks på disse er fjellrev, sjakaler, coyoter (prærieulv), gråulv og andre ulver(man mener at de japanske hundene stammer fra tibetansk ulv), dingoer, rev og mange jeg aldri før har hørt om.

 

Avslutning

Vi får presentert nyere kunnskap om atferd hos hund, ulv og dingo, og det viser seg at ikke alt er slik vi har trodd. Bl.a. stemmer det ikke at alfadyrene bare parrer seg med hverandre. Det er heller ikke slik at tisper blant frittlevende tamhunder parrer seg med hvilken hannhund som helst, og det er intressant at hun ikke nødvendigvis velger den mest dominante. Det er slett ikke slik at lederdyrene pleier å tukte sine undersåtter til lydighet. Tvertimot, oftest er det usikre individer eller individer med omtrent samme rang, som slåss. Alfadyrene trenger ikke minne om hvem som er leder ved å herse, de bare er det.

Selv har jeg stor sans for at forfatteren også forsøker å forstå handlinger som det ennå ikke er funnet sikre svar på, som dette at hunder spiser og ruller seg i avføring.

I stedet for å skrive en vanlig bokanmeldelse, har jeg ønsket å dele bokopplevelser. Jeg har likevel bare gjengitt glimt fra boka, som beskriver mye mer enn det jeg har berørt. Folk anbefales herved å lese den selv. Boka kan bestilles fra www.canis.no