"Ikke skyt hunden" av Solvor Nærland (Shiba-avisa nr 1/03) Karen Pryor ble i 1963 ansatt som sjef for delfintreningen et sted i USA. Hun hadde tidligere trent hunder og hester med tradisjonelle metoder. Disse lot seg ikke bruke på dyr som bare svømte vekk. Positive forsterkere, først og fremst en bøtte med fisk, var eneste redskapet de hadde. Karen Pryor var utdannet biolog, med interesse for dyrs atferd. Hun ble fasinert av den kommunikasjonen som oppstod mellom delfinene og trenerne gjennom denne form for trening. Seinere har hun brukt og forelest om de prinsippene som ligger bak, og som er bakgrunn for klikkertrening, over store deler av verden. Da jeg kjøpte min første klikker for noen år siden, fulgte det med en video med Karen Pryor, og en bok av henne kallt "Posititiv forsterkning". Opprinnelig tittel på boka var "Don’t shoot the dog". Nå har boka kommet i sterkt omarbeid utgave. Boka er spekket med eksempler fra både dyreverden og menneskeverden, fra familieliv, idrett og næringsliv. Dyreeksemplene begrenses ikke til trening med hund, katt , hest og delfin. Hun bruker eksotiske eksempler som trening med giraff, lama, panda, sjøløver. Trening med kyllinger er viet et helt kapittel.
I bokas første del forklares en del sentrale begreper. En forsterker er alt som, når den opptrer i forbindelse med en adferd, øker sannsynligheten for at denne atferden vil gjenta seg. Forsterkere kan være positive (noe individet ønsker) eller negative (noe individet ønsker å unngå). Timing av forsterkning er uhyre viktig. Rett timing forteller den som skal lære akkurat hva det var du likte. Klikkerlyden er en betinget forsterker. Den er et signal som i utgangspunktet er uten betydning, og som bevisst blir presentert før eller mens man leverer en forsterker. Når du har lært individet betydningen av en slik betinget forsterker, har du en effektiv måte å fortelle presis hva du liker ved atferden. Kontinuerlig forsterkning brukes bare i innlæringsfasen. For å opprettholde en innlært atferd, er variabel forsterkning mest effektivt. Det er variabel forsterkning som hekter mennesker til spilleautomater. Man vet aldri når gevinsten kommer... Shaping er å ta utgangspunkt i svært små tendenser i riktig retning, og flytte disse et lite steg om gangen mot et endelig mål. Shaping-snarveier er f.eks. targeting og imitasjon. Targeting brukes mye i trening av sjøløver og andre dyr som gjør opptredener. Dyret formes til å berøre et "target", et mål, med nesen. Ved å flytte dette målet rundt, og få dyret til å berøre det, kan man få fram alle typer atferd. Mange hunder er lite flinke til å lære ved imitasjon. Derimot er de fleste katter fantastiske imitatorer. Hvis du lærer en katt et triks, kan godt andre katter lære det samme uten trening fra deg. Katter kan også imitere andre arter. Ifølge Pryor er det åtte måter å bli kvitt en atferd på. Hun gjør det kunststykket å beskrive ti negative atferder, og foreslår avlæring av hver av disse ut fra alle de åtte metodene. At de samme atferdene blir brukt til å illustrere hver av metodene, gir virkelig innsikt i forskjellen på dem. En av de ti negative atferdene som benyttes er "Hunden bjeffer i hagen hele natten". Dette problemet foreslås avlært på følgende åtte måter: Metode 1: Skyt hunden, dvs. fysisk sikring, innesperring, henrettelse. Man blir kvitt problemet ved å hindre individet fra å utføre atferden. Atferden blir ikke endret, bare eliminert. Metode 2: Straff, dvs bank eller spyl hunden. Det som er skummelt med straff, er opptrappingen. Og det skrekkelige med opptrappingen av straff, er at det ikke er noen ende på den. Øyeblikkelig straff kan stoppe en pågående atferd, men individet lærer ikke noe nytt. Katter er spesielt dårlige til å lære av straff. De blir bare redde når de trues. Derimot er katter enkle å trene med positiv forsterkning. Straff kan føre til unnvikende atferd (hvordan unngå å bli tatt), og til redsel eller motstand. Slike mentale tilstander er uforenlige med læring. Metode 3: Negativ forsterkning. Sett f.eks. et sterkt lys på hundehuset når hunden bjeffer. Skru av lyset med en gang den er stille. Forfatteren forteller om de mange lydighetsprøver for hunder hun har vært tilskuer på. Mange elitelydighetshunder har vært preget av hengende haler og forsiktige, dempede bevegelser. Heller ikke hester på rideskoler eller ridekonkurranser virker glade. Ville dyr er bemerkelsesverdig lite mottakelige for negativ forsterkning. Også delfiner flykter fra enhver form for tvang. Slik motstand mot negativ forsterkning synes å være den prinsippielle forskjellen mellom ville og tamme (domestiserte) dyr. Domestiserte dyr lar seg herse med fordi lydighet er innebygd i dem. Eneste unntak er katten. Metode 4: Ekstinksjon, som innebærer at atferd dør ut av seg selv fordi den ikke lenger forsterkes. Bjeffing i hagen om natten kan være selvforsterkende, og ekstingveres sjelden spontant. Metode 5: Lær inn en uforenlig atferd. Lær f.eks. hunden å ligge på kommando. Hunder bjeffer sjelden når de ligger. Avledning, distraksjon og hyggelige beskjeftigelser er ofte gode alternativer i anstrengte situasjoner. Metode 6: Få atferden under stimuluskontroll. Du kan få atferden under kontroll av en kommando, og så aldri gi kommandoen igjen. Lær f.eks. hunden å bjeffe på signalordet "bjeff" for en godbit. I fravær av kommandoen er det ingen vits i å bjeffe. Metode 7: Form fravær av atferden. Gå ut og belønn hunden av og til når den har vært stille en periode. Denne teknikken brukes av og til når det ikke er noe nytt vi vil lære hunden, vi vil bare at den skal slutte med det den gjør. Metode 8: Endre motivasjonen. Gi hunden trening og oppmerksomhet i løpet av dagen, slik at den er sliten når natta kommer, eller skaff en hund til slik at den ikke kjeder seg. Eller ha hunden inne om natta. For å endre motivasjonen, må vi finne ut nøyaktig hva motivasjonen er. Ofte klarer vi ikke det.
Vurdering av boka Heldigvis får prinsippene bak positiv forsterkning stadig større innpass i hundemiljøer, hos oss også i lydighetstrening. Ikke minst takket være arbeidet til Karen Pryor, og ved at Canis gjennom tidsskrift og bokutgivelser har satt søkelys på dem. Boka gir en oversiktelig gjennomgang av disse prinsippene, og viser hvorfor klikkertrening virker. At eksemplene som brukes omfatter både mennesker og vidt forskjellige dyrearter, er spennende. Vi lærer også en selskapslek, som en enkel måte å utvikle shapingferdigheter på. Deltakeren på gangen vet ikke at hun for eksempel skal tenne lyset, og geleides av klikk når hun nærmer seg lysbryteren. Gjennom leken oppdager treneren betydningen av riktig timing, mens deltakeren oppdager at intelligens og analysering er uten betydning. Forfatteren sier at "Et resultat av trening med forsterkning er at det fører til hengivenhet mellom treneren og den som trenes. Treneren er kilden til intressante og spennende hendelser for subjektet, og subjektets responser er intressante og spennende for treneren, slik at de virkelig knytter seg til hverandre". Det er dette det dreier seg om. Vi ønsker oss jo glade hunder som vi har nær gjensidig kontakt med og tilknytning til. Boka gir oss et grunnlag for å oppnå det.
|
