"Japanese Shiba"

av Solvor Nærland (Shiba-avisa nr 4/02)

Den nyeste shibaboka jeg kjenner til er engelske "Japanese Shiba" av Andrew De Prisco, utgitt på Animalia Books.

Boka starter med historikk og karakteristikk. Deretter behandles rasestandarden. Engelsk Kennel Klubbs standard blir sammenlignet med beskrivelsene i Nippos opprinnelige standard, i Amerikansk Kennel Klubb og i FCI. Den viktigste forskjellen er at Engelsk Kennel Klubb godtar fargen "hvit", hvilket de andre ikke gjør.

Forfatteren tar deretter for seg valg av valp og den første tiden med valpen. I tillegg til sosialisering, skisserer han også noen enkle treningsforslag.

Så følger en helsedel. Her beskrives bl.a. utslettet som kalles "Hot Spots" (acute moist dermatitis, eller pyotraumatic dermatitis), som særlig oppstår i området rundt halen. Denne lidelsen rammer raser med dobbel pels, deriblant shiba.

Etter et lite kapittel om hundeutstillinger i England, beskrives atferd hos shiba. Og her var det at jeg fikk problemer:

Forfatteren påstår flere steder i boka at shibaer er så frihetselskende at de vil benytte enhver mulighet til å stikke av, eller rømme, som det også benevnes. Til og med gleden ved å grave, tillegges dette motivet. Dette med at shibaer stikker av, går igjen også i amerikansk litteratur. Her hjemme opplever vi at en shiba som får ferten av et spor, ofte vil forfølge dette. Men rømme? Målet er jo sporing eller jaging, eller simpelthen fryden ved å løpe. Vanligvis kommer jo hunden ganske raskt tilbake.

Etter forfatterens mening er hannhunder oftere reservert enn tisper. Selv har jeg aldri oppfattet at dette har med kjønn å gjøre. For sikkerhets skyld har jeg forhørt meg litt om andres syn. Heller ikke de jeg har snakket med, har noen opplevelse av at hannhunder gjennomgående er mer reservert enn tisper.

Forfatteren hevder at tisper er mer aggressive mot eget kjønn enn hannhunder er. Han går så langt som å si at to tisper ikke kan bo sammen fordi de alltid vil utfordre hverandre og gjerne sloss.

Selv bor jeg sammen med to tisper. De har aldri sloss, hverken seg imellom eller med noen av alle de andre tispene de kjenner. Tvertimot – de er inderlig glad i hverandre og meget gode venner. Jeg kjenner også en rekke andre shibaeiere som bor med to tisper, sammen uten at det har ført til noe problem. De kan iblant være skarpe mot ukjente tisper, men til og med da er det meget uvanlig at de sloss. Når små valper skal beskyttes, kan tisper riktignok fyke i hverandre.

Hannhunder sies i boka å være mer tolerant overfor eget kjønn. Jeg kjenner ikke til mange eksempler på at to hannhunder bor sammen. Iallefall har jeg sett at det kan gå bra, men også at det kan være problematisk. I likhet med hannhunder av andre raser, vil også shiba-hannhunder ofte utfordre fremmede hannhunder.

Hvorfor har vi så ulik opplevelse av shibas personlighet eller atferd?

- Forfatteren har selv to shibaer, en av hvert kjønn. Det framgår ikke hvor omfattende kjennskap han ellers har til rasen. Kan det tenkes at han rett og slett beskriver personligheten til sine egne to hunder?

- Er det vanlig at shibaer i England har en annen atferd enn den vi er vant til? I såfall, hvorfor er det slik?

- Kan det tenkes at måten å ha hund på er så forskjellig fra vår måte at dette fører til en anderledes oppførsel?

- Kan det ha med "linjer" å gjøre? I "gamle dager" var de svenske shibaene mye surere på hverandre enn de vanligvis er nå.

 

 

Konklusjon

Boka er lettlest, man trenger ikke å være noen kløpper i engelsk for å lese den med utbytte. Den har et innbydende utseende, med mange fine bilder. Selv ble jeg imidlertid ganske så forstyrret av all rammeteksten som var spredd i den ordinære teksten. For å få lest disse, måtte jeg før hvert sideskift bryte av den løpende teksten midt i setningen.

Innholdsmessig behandler boka sentrale sider ved rasen og ved å ha en slik hund. Reaksjonen min på en del påstander har jeg allerede gjort rede for. Jeg kjenner ikke alltid igjen de shibaene jeg omgir meg med (som er ganske mange flere enn mine egne), og grubler svært over hvorfor vi har så ulik oppfatning av sider ved rasen.

Selv om boka er artig, med mye relevant stoff, vil jeg være tilbakeholden med å anbefale den til folk som ikke har særlig erfaring med rasen (og som derfor rimeligvis må stole på det de leser). Dermed anskueliggjøres først og fremst behovet for en shibabok skrevet ut fra nordisk bakgrunn og erfaring.