"Uforklarlige krefter hos dyr" av Solvor Nærland (Shiba-avisa nr 4/04) Vi har alle hørt historier om hunder og katter som alltid vet når eieren er på vei hjem, som finner eieren sin i en helt annen by, eller som varsler om noe skrekkelig som skjer i ettertid. Vi forklarer slike hendelser med lukt, elektriske spenninger og andre naturlige årsaker. Dyreforskeren Rupert Sheldrake nøyde seg ikke med det. Han hadde forsket på slike sanseevner hos dyr i fem år, da han skrev boka med denne tittelen. Sammen med kolleger benyttet han seg av tre metoder i forskningsarbeidet: De intervjuet hundrevis av mennesker med lang erfaring med dyr. Dessuten organiserte de formelle undersøkelser i Storbritannia og USA for å finne ut noe om hyppigheten av de ulike formene for sansning hos kjæledyr. Og via eksperiment gikk de i dybden på spørsmål, for å finne ut om det faktisk var belegg for det folk trodde om dyrene sine. Han har opprettet en database med tusenvis av uforklarlige dyreberetninger. Vanligvis forsøker vitenskapelige forskere å unngå følelsesmessig kontakt med dyrene de skal undersøke. Det er derfor lite trolig at de vil kunne få tak i den formen for atferd som er avhengig av nær kontakt mellom dyr og menneske. Det finnes dessuten store motforestillinger mot å ta kjæledyrene alvorlig, og også mot å ta paranormale fenomener alvorlig.
Tre former for uforklarlig atferd Telepati omfatter evnen til å vite når eieren kommer hjem, selv om dette skjer til vidt forskjellige tider og med ulike transportmidler. Enkelte hunder og katter reagerer også telepatisk på andre intensjoner mennesket måtte ha, f.eks. tause kallerop og kommandoer. Noen dyr vet når en bestemt person er på telefonen før telefonen er tatt. Andre reagerer når eieren har problemer eller er i ferd med å dø langt borte. Sheldrake har kommet til at telepatisk kommunikasjon avhenger av nære bånd mellom menneske og dyr.
Retningssans : Enkelte hunder, katter og andre husdyr kan finne veien hjem fra ukjent sted mange kilometer og mil langt borte. Det hender også at dyr vender tilbake til menneskene, ikke til stedet som sådan. Det har hendt at katte- og hundeeiere som har reist vekk og etterlatt kjæledyret hos andre, er blitt gjenfunnet av dyret på steder langt borte som dyret aldri har besøkt før, og som er for langt vekke til at det kan forklares med oppsporing via luktesans. Sheldrake forklarer slike evner med morfologiske felt, som forbinder dyret med eieren sin og med hjemstedet (mer om dette senere).
Forvarsler : Enkelte forvarsler kan forklares ut fra fysiske stimuli. Dyr som blir urolige før jordskjelv, kan f.eks. reagere på subtile elektriske endringer. Hunder som varsler sine epileptiske eiere om forestående anfall, kan ta inn ørsmå muskulære skjelvinger eller uvanlige lukter. Men det kan se ut som om noen forvarsler er resultat av mystiske forutanelser som er vanskelige å forstå. Alle disse tre formene for persepsjon – telepati, retningssans og forvarsler – synes å være bedre utviklet hos ikke-menneskelige arter enn hos mennesker, men de forekommer også hos mennesker.
Dyr som vet når eieren kommer hjem Sheldrake har i sin database 585 beretninger om hunder som vet når eieren kommer hjem, selv om dette skjer til uregelmessige tider og med forskjellige framkomstmidler. Nesten alltid gir hundene seg til å vente i 10-20 minutter før eieren faktisk kommer. Enkelte hunder varsler om eierens hjemkomst så å si daglig, andre bare når eieren kommer hjem fra ferie eller andre lengre fravær. Da kan de vise glede flere timer i forveien. Luktesansen eller lyd kan forklare hvorfor enkelte hunder reagerer et minutt eller to før eieren kommer. Men mange reagerer 10 minutt eller mer i forkant, mens eieren er flere kilometer unna. Det skjer uavhengig av vindretning og selv om vinduene er lukket. Det skjer selv om eieren kommer i ukjent drosje, i bilen til en fremmed eller med tilfeldig buss eller tog. Mennesker som reiser med fly har oppdaget at hundene har varslet at de kommer hjem, selv om ingen andre vet det. Mange har skrevet ned tidspunktet for når hundene begynte å vente. Og det som tydelig kommer fram er at det skjer i det eieren bestemmer seg for å dra hjem. Sheldrake videofilmet fenomenet. Det ble brukt to kamera. Det ene gjorde kontinuerlige opptak av hunden, som var hjemme. Det andre kameraet fulgte eieren. Hverken eieren eller de som var hjemme med hunden visste noe om de tilfeldige tidspunktene hun ville bli bedt om å dra. Første gang dette ble videofilmet, var det for fjernsyn. På TV kan man se begge videoene samtidig på delt skjerm, helt synkront, slik at eieren kan observeres på den ene delen av skjermen, og hunden på den andre. I begynnelsen ligger hunden og slapper av. Så får eieren beskjed om å reise hjem, og i nesten samme øyeblikk viser hunden tegn på årvåkenhet ved å spisse ørene. 11 sekund etter at eieren er bedt om å dra hjem, mens hun går mot drosjeholdeplassen, reiser hunden seg, går bort til vinduet og blir sittende der under hele hjemreisen til eieren. Eksperimentet med synkron videofilming er seinere gjentatt, med samme resultat. De fleste som har hunder med en forutanelse om når de skal komme hjem, mener at de har nær kontakt med, en sterk følelsesmessig forbindelse til, eller er svært knyttet til hunden. De eneste unntakene er tilfeller der hunden har sterk aversjon mot en spesiell person. I et tilfelle var en veterinær venn av en familie. Familiens hund løp og gjemte seg hver gang han skulle komme i egenskap av veterinær, men aldri når han skulle komme i vanlig besøk. Personer som bor alene, har ingen som kan observere hundenes reaksjoner. De kan derfor ikke vite om hunden har ventet på dem. Noen hunder kan ha reagert uten at de som var hjemme tenkte over det. Men båndet mellom hund og eier er kanskje ikke alltid sterkt nok til å framkalle denne atferden. Og noen hunder har muligens ikke denne evnen.
Empati hos dyr I databasen sin har Sheldrake mer enn 200 fortellinger om dyr som trøster og helbreder. De fleste av dem handler om katter og hunder som holder seg i nærheten av mennesker som er syke eller triste. Slike reaksjoner er spesielt påfallende hos katter, siden de normalt verner om sin uavhengighet. Mange forteller at kattene oppfører seg uvanlig omtenksomt overfor dem når de er syke eller deprimerte. Kattens omtenksomme og trøstende atferd inntrer når det oppstår et behov for den, og den varer så lenge det er nødvendig. Når personen har fått humøret tilbake, eller er blitt bedre av sin sykdom, finner katten tilbake til sin vanlige uavhengige atferd. I databasen er det 108 rapporter om hunder og 51 om katter som reagerer når eierne, som befinner seg langt borte, blir utsatt for ulykker eller dør. I mange tilfeller der hunden eller katten hyler uten synlig grunn, eller viser andre tydelige tegn på at de lider, viser det seg seinere at eierne deres var i fare eller døde. Det er også registrert at hunder kan reagere når andre hunder, som de er knyttet til, dør langt borte. Det virker ikke som erkjennelsen av at noen har dødd svekkes med avstanden. I noen av tilfellene var den som døde flere hundre kilometer unna, men det var som om kattene og hundene visste det likevel.
Retningssans Det verserer en rekke historier om husdyr som kommer hjem etter at de er blitt forlatt eller har kommet bort langt hjemmefra. Noen har fått nesten legendarisk status, blant andre collien Bobby, som ble borte i Indiana, og som kom hjem i Origon året etter. Da hadde han tilbakelagt en distanse på mer enn 300 mil. For hvert tilfelle av denne sorten som dukker opp i avisene, er det dusinvis som aldri blir offentliggjort. I Sheldrakes database er det 60 ikke-offentliggjorte historier om hunder som har funnet veien hjem, og der bestemte kriterier er tilstede. Nesten alle disse ble transportert til det stedet de forsvant ifra, de gikk ikke selv. De fleste av dem som ble oppdaget på tilbaketuren, hadde vendt nesen direkte hjem. De fulgte ikke den ruten de var blitt fraktet ut på. Av en eller annen grunn visste de i hvilken retning de måtte gå for å komme hjem, selv når de befant seg på steder der de aldri hadde vært før, og var blitt fraktet dit via en indirekte rute. Det klareste beviset på at dyrs retningssans ikke avhenger av at de husker lukter langs veien eller andre detaljer, skriver seg fra tilfeller der dyrene ble transportert med fly. Det er gjort flere eksperiment med hunder og katter og retningssans. De er som regel tatt med i lukket varebil, og er blitt kjørt i mange ulike retninger, før bilen har stanset på et sted der dyrene ikke har vært før. Der har de blitt etterlatt. Det har vært øvede observatører her, og tause syklister har observert underveis. De som finner veien hjem, går mer eller mindre direkte. De følger ikke den ruta bilen tok. Dyr som har vært ute på oppdagelsestur eller jakt, kan finne veien tilbake ved å følge landemerker eller duftspor. Men de kan også finne veien ved hjelp av biologisk navigering, dvs "evnen til å orientere seg mot et mål, uavhengig av retning, uten referanse til landemerker". Hvis f.eks. dyret blir jaget av en fiende, kan det flykte ved å løpe inn i ukjent terreng uten mulighet til å huske alle detaljer på veien. Dyr som er på jakt, kan bevege seg bort fra kjente stier mens det forfølger byttet. Navigeringsevnen gjør det mulig å finne veien hjem fra ukjent sted, og å ta snarveier hjem fra det ukjente stedet. Jo større aktivitetsområde et dyr har, jo viktigere er navigeringsevnen når det gjelder å finne veien hjem og å finne andre viktige steder innenfor området. Enkelte ulveflokker eier og beskytter enorme territorier. Sett på bakgrunn av at ulvene, som er hundenes forfedre, har navigeringsevner som gjør dem i stand til å finne veien innenfor så store områder, blir evnene hos hundene våre mindre forbausende.
Dyr som finner fram til sine eiere på ukjente steder Å finne igjen mennesker eller dyr over lengre avstander, er mye sjeldnere enn å greie å finne fram til steder. Likevel har forfatteren 42 slike tilfeller i databasen. I noen av tilfellene gjelder det hunder og katter som finner igjen menneskene sine i deres nye hjem. Det hender også at eierne blir funnet på sine arbeidsplasser, selv om dette er mange kilometer borte og dyrene aldri har vært der før. Flere tilfeller omhandler hunder som finner menneskene sine i hus de besøker for første gang, på sykehus der de er blitt lagt inn i hui og hast, og på puber de ikke kjenner fra før. Luktteorien er utelukket i alle disse tilfellene. Jo større avstand dyrene må tilbakelegge før de finner riktig person, jo mindre plausibel blir teorien om tilfeldig søking og duftspor. Det fortelles om kjæledyr, særlig hunder og katter, som har forflyttet seg fra landsende til landsende for å finne eieren sin. Katten Sugar brukte 1 år på å finne familien sin i deres nye hjem. Da hadde den gått mer enn 150 mil gjennom ukjent terreng. Spesielle kjennetegn utelukket at det kunne være noen annen katt. Det fortelles flere utrolige historier om hunder som har utført tilsvarende reiser. Under 1. verdenskrig ble en engelskmann beordret til krigen i Frankrike. Så forsvant hunden hans hjemmefra. Noen uker seinere dukket den opp ved fronten i Frankrike, og leitet seg fram til eieren i skyttergravene.
Forvarsler hos dyr I september 1997 ødela et stort jordskjelv basilikaen til Frans av Assisi i Italia, og forårsaket også store skader i omkringliggende byer og landsbyer. Før jordskjelvet la mange merke til at dyrene deres oppførte seg merkelig. Natten før bjeffet hundene mer enn vanlig, eller var forunderlig oppskaket og urolige. Noen fortalte at kattene virket nervøse og urolige, og noen av dem gikk og gjemte seg. Enkelte av endringene i atferden hos dyrene ble lagt merke til flere dager i forveien. De første beskrivelsene av slike atferdsmønstre hos dyr i forkant av jordskjelv, skriver seg fra et voldsomt jordskjelv i Hellas i år 373 f.Kr. Seinere er hundrevis av andre eksempler nedskrevet av historikere. Til tross for rikelige bevis, overser de fleste profesjonelle jordskjelvforskere fortellinger om varsler fra dyrene, eller de avviser forvarsler som umulige. Bare i Kina har jordskjelvforskere vært åpne for dette. Siden de tok beretninger om uvanlig atferd hos dyr på alvor, rakk myndighetene å evakuere byen Haicheng før et stort jordskjelv i februar 1975. Titusener ble reddet. En liten stund var Vestens seismologer imponert, og bruk av avvikende atferd hos dyr for å varsle om jordskjelv ble tatt opp i U.S.Geological Service. Men i løpet av få år dominerte den konvensjonelle skepsisen igjen, og tanken ble droppet. Kineserne har derimot gått videre med sine programmer for forvarsling av jordskjelv. Selv om de ikke alltid har lykkes, har de hatt flere vellykkede forvarsler. I april 1997 førte det til at 150 000 personer ble evakuert fra Xinjiang, som neste dag ble rammet av to skjelv som ødela 2000 hus og skadet 1500 andre bygninger. Ingen mennesker mistet livet. Sheldrake har mottatt 23 rapporter om hunder og noen katter som har varslet om luftangrep før sirenene satte i gang med den offentlige alarmen. De fleste reagerte 10-30 minutter på forhånd, og enkelte varslet mer enn 1 time før angrepet. Dette utelukker at de har hørt bombeflyene. Bombefly som ble brukt under 2. verdenskrig fløy i en hastighet på rundt 400 km i timen når de var fullastet. Dermed måtte et dyr som reagerte en halvtime før luftangrepet ha hørt dem når de var 200 km unna. Noen reagerte jo enda tidligere, når flyene må ha vært mer enn 300 km unna. Selv dyr som reagerte bare noen få minutter før sirenene lød, måtte ha hørt flyene når de var mer enn 45 km unna. Det er lite sannsynlig at dette er mulig. Dessuten var varslingen pålitelig, den skjedde ikke bare når flyene kom med vinden. I tillegg var det jo mange andre fly i lufta, også landets egne bombefly som var på vei mot fienden. Dyrene varslet ikke om vennligsinnede bombefly som nærmet seg. Forfatteren har mottatt 98 rapporter om angstfylt atferd i forkant av andre former for ulykker, katastrofer og fare. Mange av disse gjelder hunder, katter og hester som har holdt igjen eller hindret sine eiere i å fortsette, der det like etter skjedde en ulykke der de lett kunne blitt skadet eller drept. I noen av disse tilfellene er det mulig at dyrene kan ha hørt uvanlige lyder. Men dette har ikke alltid vært mulig. Noen ganger startet dyrenes redsel eller merkelige atferd for lang tid i forkant. I et tilfelle der en katt klarte å hindre eieren sin i å fortsette bilturen, viste det seg etterpå at veien lenger framme rett og slett var forsvunnet. På grunn av en sving ville ikke dette blitt oppdaget før det var for seint. Katten kunne ikke ha hørt noe. Forfatteren mener at noen av disse varslene faktisk må være forvarsler. Og hvis forutanelser om katastrofer, ulykker og luftangrep kan være forvarsler, da kan det samme være tilfelle for enkelte forutanelser om uvær og jordskjelv, selv om andre kanskje kan forklares ut fra følsomhet for elektriske endringer og andre fysiske årsaker. Noen av forvarslene om epileptiske anfall, lavt blodsukkernivå hos diabetikere og brå død kan også omfatte et element av forvarsel.
Hypotesen om morfologiske felt Det finnes mange forskjellige former for sosiale bånd innenfor de ulike artene, f.eks. bånd mellom en kattemor og kattungene, en ulv og flokken, og et stort antall menneskelige bånd. I tillegg har vi de sosiale båndene på tvers av artene, bl.a. mellom kjæledyr og eiere. Disse båndene knytter gruppemedlemmene sammen og påvirker hvordan de forholder seg til hverandre. De sørger for at kontakten opprettholdes mellom individer selv når de er atskilt fra hverandre langt utover vanlige sansers mulige kommunikasjonsverden. Sheldrake ser på disse båndene som elastiske strikker, og kaller dem morfologiske felt. Han mener at disse fjernforbindelsene kan fungere som kanaler for telepati. Et gruppemedlem som reiser til et sted langt borte, er fortsatt tilknyttet resten av gruppa via dette elastiske sosiale feltet. Morfologiske felt åpner for at telepatisk påvirkning kan gå fra dyr til dyr innenfor en sosial gruppe, eller fra person til person, eller fra person til kjæledyr. Feltenes evne til å strekke seg ut som et usynlig elastisk bånd gjør at de kan fungere som kanaler for telepatisk kommunikasjon, til og med over store avstander. I sine studier om atferd hos ulver i Canada, konsentrerte den amerikanske naturforskeren William Long seg spesielt om hvordan medlemmene i flokken greide å opprettholde kontakten, selv om de var langt fra hverandre. Ulver som var skilt fra flokken, visste tilsynelatende hvor de andre var. Etter lange perioder med observasjoner og sporing, konkluderte Long med at dette ikke kunne forklares hverken med at ulven fulgte kjente stier, duftspor, hyling eller andre lyder. Kontakten mellom medlemmer i en sosial gruppe, f.eks. en ulveflokk, setter dem kanskje ikke bare i stand til å vite hva de andre driver med eller har som intensjon over lange avstander, men kan også gi dem retningsinformasjon. Og hvis ulver og andre ville arter har slike evner, da kan evnen hos kjæledyr til å finne sine eiere sees i en langt bredere biologisk sammenheng. Hypotesen om at morfologiske felter forbinder dyr med andre medlemmer av dets sosiale gruppe, gjør det mulig å forstå både telepatisk kommunikasjon og en retningsangivende dragning mot dyr og mennesker. Ideen om at morfologiske felter kan forbinde dyr med bestemte steder, gjør det mulig å forstå retningssansen som kommer til uttrykk i hjemvending og migrering. Dermed kan hypotesen om det morfologiske feltet ligge til grunn for en rekke uforklarte evner hos dyr, både telepatiske og retningsangivende.
Vurdering Forfatteren har iallefall prøvd å forstå disse uforklarlige fenomenene – det skal han ha. Han forteller et vel av spennende historier, der han har utelukket naturlige årsaker. Han prøver å gi oss svar på hvordan slike evner hos dyr - og noen mennesker – er mulig. At telepati kan skje blant individer som står hverandre nær, har jeg ingen problemer med. Derimot strever jeg med hypotesen om morfologiske felt. Selv om den er ganske inngående beskrevet i boka, opplever jeg hypotesen som vel diffus. Men kanskje andre forstår den bedre enn meg, og kan gjengi den på en klarere og mer overbevisende måte. Uansett, jeg er iallefall blitt overbevist om at ikke alt kan forklares som vanlig sansning. |
