"Hundens skjulte liv"

av Solvor Nærland (Hundesport nr 7-8/03)

I hundelitteraturen finnes det en klassiker som jeg leser om igjen omtrent en gang i året, og som hver gang gir ny innsikt.

Boka er "Hundens skjulte liv" av Elisabeth Marshall Thomas, utgitt på Ascehoug Forlag i 1994.

Forfatteren selv kaller det en bok om hunders bevissthet. Den er historien til en gruppe på 11 hunder. Opprinnelig hadde hun to mopser. Men etter hvert ble flokken utvidet med sibirske huskyer, en dingo og noen huskyblandinger. Bortsett ifra til sledekjøring, ble ikke hundene dressert av mennesker. Unghundene ble lært opp av, eller kopierte, de eldre. Alle hundene ble i beretningen fulgt fra de var unge og til de døde, de fleste var da gamle.

Forfatteren observerte hva hundene fant på når de hadde anledning til å planlegge sin egen tid og ta sine egne avgjørelser. Hun beskriver det hun ser, og tolker dette. Man behøver ikke være enig i alle tolkningene for å ha utbytte av boka. Iblant trekker hun sammenligninger med ulver, som hun også har studert.

Av observasjoner vi får ta del i, er bl.a.:

· En studie av en vill ulveflokk, og hvorfor status er så viktig.

· Om forelskelse og kjærlighetssorg blant hunder.

· En husky streifet fritt omkring i et gedigent område, i en periode med forfatteren på slep. Hun forsøkte å finne ut hva som var målet med streifingen, og konkluderte med at det rett og slett måtte være sirklingen rundt møtende hunder.

· Bare alfatispen parrer seg. Etter at menneskene blandet seg inn og flyttet en tispe vekk fra flokken, parret også hun seg tilslutt. Men først etter mye om og men.

· Hunder kan voldtas. Den vettskremte dingotispen, som var desidert lavest på rangstigen, markerte ikke i det hele tatt når hun hadde løpetid. Hun ble overfallt av en fremmed hannhund, og kjempet desperat imot. Under voldsom motstand, klarte han å parre seg med henne. Hun var tydelig deprimert i tiden etterpå, kanskje fordi hun ikke hadde rett til å få valper.

· Samtidig med dingoen, ble en mer ranghøy tispe drektig. Etter at begge tispene hadde født sine valper, klarte den mest ranghøye av dem å komme inn til den andre mens hundene var alene hjemme. Hun hadde drept de fleste av disse valpene da forfatteren kom hjem. I en vill flokk er det bare ressurser til å fø opp et kull om gangen. Valpene til den mest ranghøye tispen har livets rett, de andre har det ikke. Dette vet alle hunder, også mora til de som ikke får leve opp.

· Når det i flokken var bare ett kull, ble valpene elsket og degget for av alle hundene.

· Når pappa fikk være til stede hos sine nyfødte valper, gulpet han opp mat foran valpemora, og viste henne dermed at han ville bidra med å fø dem opp.

· Funksjonen falsk drektighet kom stor nytte da en nyfødt valp ble adoptert av en tispe, og hun begynte å produsere melk. Man mener at denne muligheten er hele poenget med at tisper får falsk drektighet.

· I samarbeid gravde hundene ut en forseggjort hule. Først skjedde arbeidet i hemmelighet overfor mennesker. Etter at hulen var oppdaget, arbeidet de åpenlyst med å finslipe den. Hulen ble brukt til å ligge og døse i.

· To ganger opplevde forfatteren at hundene begynte å ule. Begge gangene var etter at en av de andre hundene var død. Kroppene til de to døde hundene var blitt etterlatt hos veterinær. Hvordan de andre likevel kunne vite hva som var skjedd, forble en gåte. Iallefall viste de ved sin oppførsel at de visste.

Boka inneholder et vell av spennende observasjoner av hunder som har beholdt sin opprinnelige væremåte. Shiba har så mye opprinnelig i væremåten sin, at mye kan overføres. Vi kan forstå mer av vår egen shiba, og om dens forhold til andre hunder, ved å lese beretningen. F.eks blir det forståelig at den yngste shibaen nekter å parre seg så lenge en eldre er den dominerende.Ved å bruke innsikten bevisst, unngår vi å forkludre samlivet og samspillet med hundene våre med forventninger som for dem er unaturlige.