I ulvemors sted

av Solvor Nærland (Hundesport nr 5/03)

I de fleste nyere hundebøker anbefales positiv forsterkning, tålmodighet og stahet, ignorering, tydelighet og markering av grenser, som metoder til å oppdra en valp. Lederskap opparbeides gjennom slike væremåter, ved å bygge opp god kontakt, og gjennom å være den som finner på aktiviteter. I min naivitet trodde jeg at straff som foretrukket metode var en fortidslevning.

Så ble jeg gjort oppmerksom på en helt nyutgitt hundebok, "Hundeskolen", av Johan B. Steen og Erik Wilsson (riktignok en omarbeidet utgave av en bok fra 1987), ukritisk utgitt av Gyldendal forlag. Her vil forfatterne at vi skal bruke den såkalte ulvemetoden i oppdragelsen av valper. De forfekter at ulvemor er meget streng og bestemt, at hun aldri aksepterer ulydighet, at hun markerer sin autoritet med trusler og eventuelt korporlig refselse. Ulvemor tar den oppsetsige over nakken og rister valpen til motstridigheten har ebbet ut.

Jeg har fått oppleve mer enn ti forskjellige shibamødre med sine valpekull. Og joda, også de kan snerre til valpene under dieavvenningen. De kan ta valpens snute og hode inn i kjeften sin, og holde fast. De kan velte en oppsetsig valp overende, og holde den fast en stund. Men det som er mye mer slående, er deres enorme tålmodighet.

Mye mer vanlig enn å snerre, er at de bare går sin vei. Det er dessuten utrolig hva de finner seg i før de blir irritert.

For alt jeg vet, kan det være at ulvemor er strenger enn shibamødre. Men det som uansett er skummelt med boka, er å anbefale mennesker, inkludert uerfarne førstegangs valpeeiere, å være ulv. Hvordan skal de kunne kjenne til riktig timing for å gripe inn med så kraftige metoder? Hvilke forutsetninger har de til å kjenne til valpens dempende signaler, og hvilken betydning de har? Det kan ta år å lære seg å se disse. Ulvemor vet forskjellen på en myk valp og en som tåler mer. Hun ser valpens dempende signalene, og vet dermed når den har tatt et hint. Slike ting kan ikke alltid valpeeieren godt nok, og klarer uansett ikke å kopiere ulven. Likevel anbefales metoden ukritisk.

Hvis en valp biter i en sko, ville vel de fleste av oss si bestemt "nei", stoppe den og avlede den med noe annet. I boka læres vi istedet til å vente til valpen riktig biter løs. Da, plutselig, skal vi gå bort og gripe den over nakken, si "nei" med dyp stemme, og samtidig riste valpen såpass kraftig at den underordner seg. Hvis den klynker litt og kryper sammen, får vi høre at vi har gjort det riktig. Dersom den biter i skoen en gang til, skal vi gjenta behandlingen, men ennå kraftigere.

Enda mer skeptisk til boka blir jeg når jeg lenger uti leser ett par av de foreslåtte metoder for dressur av hunder:

Apport trenes inn ved at hunden skal ta en pinne. Noen hunder vil ikke det. Da anbefales vi å påføre et ubehag som får hunden til å åpne munnen, f.eks. ved å feste en klesklype i øret dens. Ved å klemme på klypa, gjør det vondt, og hunden åpner kjeften. Da skal pinnen settes inn! Hvor utspekulerte mennesker kan være!

Fjernstyrt elektrisk halsbånd blir sett på som den moderne utgaven av ulvemors nakkegrep på undersåtter. Forfatterne har ingen betenkeligheter med å anbefale dette i avstandsdressur, og ikke bare for å gjøre hunder sauerene. De presiserer bare at det må brukes med "fornuft". De viser forresten til ett unntak, nemlig at metoden ikke er effektiv på de polare spisshunder.

Går man først inn på bruk av straffemetoder, er det liksom ingen grenser for opptrappingen av dem. Det er kanskje det som gjør meg aller mest betenkt. Det finnes andre metoder som har vist seg meget effektive, f.eks. shaping av atferd ved hjelp av en klikker.

Det skal også nevnes at boka har vakre fotografier og gode beskrivelser av hvordan hunder blir motivert og trent innen sine bruksområder. Det er bare ikke nok. Jeg opprøres ved tanken på de valper som kommer til å bli ristet, kløpet og påført smerte av eiere som, med denne boka som kilde, vil vise til at de bare gjør som ulvemor ville gjort.