Etterlysning av bortkommen shiba 

av Solvor Nærland (Hundesport nr 1/06) 

For ikke lenge siden skjedde det som alle hundeeiere frykter: En shiba forsvant i nærområdet mitt, der hun var på besøk. Eierne var ikke tilstede, og hun hadde ikke særlig tilknytning til de folkene hun var hos. Shibaen kom seg ut fra hagen, og vekk var hun. Hun var ikke kjent i området. 

Det ble umiddelbart satt i gang leteaksjon. Politi og lokal radiostasjon ble kontaktet. Det gikk heller ikke lenge før politiet kunne rapportere om en observasjon av en hund som utseendemessig kunne stemme, ved en sterkt trafikkert bilvei. Leiting der førte ikke til noe. 

Vi laget etterlysningsplakater, med et godt bilde av hunden. Både farge, ører og rullet hale viste på bildet, dvs trekk som viser hvordan en shiba ser ut. På plakaten stod det hvor hunden forsvant fra, en oppfordring om å ringe hvis hun ble sett, og det ble lovet dusør. Håpet er at løfte om dusør kan føre til at også folk som egentlig ikke bryr seg, tar kontakt.  

Kvelden ble brukt til fornyet leiting, pluss at 30 plakater ble hengt opp ”overalt” i et utvidet område, også på nærbutikker. Det ble dessuten satt inn etterlysning i neste dags avis. Det ble en våkenatt for alle involverte. 

Neste dag kom det en ny observasjon til politiet, uten at det førte til at shibaen ble funnet. Ut på dagen måtte eierne, som allerede hadde tatt seg fri fra jobb den dagen, reise hjem. Man kan bare forestille seg hvordan det må ha vært, uten hunden sin. En ny natt gikk. En av de som var involvert i leitingen, drømte at to av oss var ute og leitet, og at vi fant hunden!  Tidlig neste morgen ringte telefonen hos han som hadde hatt shibaen på besøk. Personen som ringte, hadde fra leiligheten sin utsikt mot et kratt. I krattet hadde han observert noe som så ut som en rev. Heldigvis hadde han sett etterlysningsplakatene, og forstod at det kunne være hunden som var blitt borte.   Shibaverten tok med seg en av sine egne shibaer, og løp til stedet. Der slapp han løs shibaen sin, som straks fant den bortløpte hunden. Rømlingen la seg spontant på rygg og underkastet seg. Dermed kunne hun tas i bånd, og historien endte godt.

Ved en lignende hendelse for noen år siden, ble en shiba passet av eierens venninne mens hun selv var på reise. Uten at shibaen hadde fått tid til å bli kjent med vedkommende først, ble han sluppet løs. Shibaen så ingen grunn til å komme tilbake til de nesten fremmede menneskene, og forsvant. Han var ikke kjent i området. Også i dette tilfelle ble politi og avis kontaktet, og det ble satt opp etterlysningsplakater alle steder der folk ferdes. Etter et døgn ble shibaen sett i den største innfartstunnelen til Bergen. Politiet stengte tunnelen for all trafikk, og prøvde å få tak i hunden. Men shibaen var blitt skremt, og lot seg ikke fange. Etter 3 døgn ble eieren kontaktet av en dame som hadde sett etterlysningsplakatene, og som nettopp hadde observert hunden i en skog. Eieren, som var kommet hjem fra reisen, var raskt på stedet, og ropte på hunden. Og der kom han, dekket av mose og jublende av glede over gjenforeningen. 

Begge disse historiene viser at det hjelper å sette inn tiltak: Hvis du skulle være så uheldig at din egen shiba, eller en hund du kjenner, forsvinner: Etterlysningsplakater er gull verdt. Ikke vent lenge før du lager dem. Lov dusør for å fange interessen til folk som måtte ha observert noe. Spy ut kopier på skriveren. Heng dem opp overalt der folk ferdes i området. Også etterlysning gjennom politi, evt Falken, populære radiostasjoner og lokal avis har vist seg å kunne føre til opplysninger.