Shibaens personlighet

"Den japanske hunden" er i Japan fellesbetegnelse for de gamle japanske urhundene, hvorav Shiba og Akita er mest kjent utenfor hjemlandet. Nippo er den japanske raseklubben som ivaretar Den japanske hunden, herunder shiba.

Den første seksjonen i kommentarene til Nippos Standard er kalt "Essence and It’s Expression". Her blir Den japanske hundens natur, personlighet og temperament, og hvordan dette kommer til uttrykk, beskrevet. På utstillinger tillegges Essence and Expression hele 15 prosent av den totale score. Det er mer enn hva som tillegges noe annet område i standarden, og viser betydningen av personlighet og uttrykk.

Basis-standarden til Nippo fastslår: "Hunden skal ha karakterstyrke og verdighet og et godt lynne, og den skal framstå som naturlig. Den skal være alert og i stand til å bevege seg raskt med kvikke, spenstige steg".

Nippo-standarden bruker tre begrep for å beskrive den første setningen, som omhandler personligheten til Den japanske hunden:

• KAN-I, som har med karakterstyrke og verdighet å gjøre
• RYOSEI, som har med godt lynne å gjøre
• SOBOKU, som har med naturlig skjønnhet å gjøre

Dette er de tre mentale karakteregenskapene som en shiba skal ha.

Kan-i er ansett for den aller viktigste av shibaens mentale egenskaper. Kan-i er viljestyrke og selvsikkerhet, kombinert med ro, stolthet og verdighet. Kan-i er tapperhet og pigghet avpasset med lydighet. En hund med kan-i er modig uten å være dumdristig, freidig samtidig som den er våken overfor fare, og alltid under kontroll av eieren. En hund med slike karakteregenskaper vil automatisk utstråle verdighet og mental styrke.

På utstillinger i Japan blir hundene stilt ansikt til ansikt. En hund som har kan-i, vil stirre på rivalen sin uten at blikket viker.

En hund som har kan-i vil vanligvis holde halen stabilt i en krøllet eller sigdformet posisjon. Lett sitring av halen ved sterke følelser er greit. Men hvis halen faller mellom beina, viser det mangel på kan-i. God kan-i innebærer at hunden står stødig med hodet høyt hevet, og at den ikke avbryter oppstillingen av kroppen (På japanske utstillinger står handleren bak hunden. Hvis man står ved siden av den, som på våre utstillinger, blir det ansett som at hunden trenger støtte. Og det er uforenlig med kan-i).

En hund som angriper en rival uten grunn, provoserer til kamp eller ikke lytter til eieren, kan nok være en modig hund. Men slik oppførsel må ikke forveksles med kan-i.

Ryosei innebærer godt lynne. Egenskaper som kommer fra et godt lynne er vennlighet, trofasthet og lydighet – alle de gode egenskapene til en god vakthund eller selskapshund.

For å være en god vakthund eller selskapshund, må hunden være lydhør overfor eieren. Hunden skal være pålitelig, og vise hengivenhet og tillit overfor eieren. Den må ha en fin oppførsel og omgjengelig natur. Den må være intelligent og dyktig. Hunden skal være tøff fordi dette kan være nødvendig under jakt. På ordre om å angripe viltet, skal hunden adlyde øyeblikkelig og uten å vise frykt.

Kan-i og Ryosei er to sider av samme sak, og nøye knyttet til hverandre. En hund med kan-i har også ryosei fordi det ene ikke kan eksistere uten det andre.

Sobuku betyr naturlig væremåte eller naturlig skjønnhet. Dette innbefatter sjarmen fra et åpent sinn, og appellerer på grunn av sin naturlighet. Sobuku er betingelsesløs vennlighet, personlighet og spontan eleganse. Sobuku betyr dermed en liketil framferd uten noe pomp eller vulgaritet.

Sobuku er både fysisk og mental skjønnhet.

En kombinasjon av kan-i, ryosei og sobuku fører til en harmonisk og helhetlig kjerne (essens), som den Japanske hunden må være utrustet med.

Den andre setningen av basisstandarden til Nippo fastslår: "Hunden skal være alert og i stand til å bevege seg raskt med lette, spenstige steg".

Dette sees bare hos en hund med topp fysisk kondisjon og en balansert kropp.

Hunden skal være oppmerksom på hva som foregår rundt den til enhver tid. Den må derfor ha skarpe sanser. Skarpe sanser er nødvendige fordi hundens overlevelse avhenger av dem. Som jakthund må shibaen være selvstendig, med tillit til egne evner. Når det trengs, må den være modig, med raske og djerve bevegelser. For jakthunden, som skal kunne kjempe mot bjørn, villsvin eller rådyr uten å tenke på sitt eget liv, er disse sansene et våpen og dens eneste forsvar. Også for vakthunden er skarpe sanser en forutsetning for å kunne utføre jobben.

En hund kan være så hyperårvåken at temperamentet blir nervøst. En slik hund blir opphisset over ingenting, eller viser feighet. Dette er en særdeles alvorlig feil for en Japansk hund. Det motsatte forholdet er sløvhet, dumhet, treghet eller apati, som er like feil. Idealet for den Japanske hund er en mellomting mellom disse ytterpunktene. En hund som er passe pigg, er rolig og stødig, har pålitelige reaksjoner, og er i stand til å umiddelbart tilpasse sine handlinger til situasjonen - enten det er angrep, forsvar eller varsling.

For å kunne utnytte sine skarpe sanser i praksis, må den Japanske hunden være i stand til å bevege seg raskt med kvikke, spenstige steg. Alle tre bevegelsesmåtene – gange, trav og galopp – skal være stilrene.

Hundens smidighet uttrykkes gjennom følgende talemåte: "Den japanske hunden skal være stille som et tre og usynlig blant trærne, og så plutselig bevege seg hurtig som lynet for å fange byttet".