Hannhund eller tispe?

 av Solvor Nærland (Hundesport nr 11/12-05)

 

Har du planer om å dele livet med en hund? Tenk gjennom hvilket kjønn du tror vil passe deg. Forskjellen går ikke på at det ene kjønnet er mer hengivent og lojalt enn det andre. Men hvilke utfordringer du må være forberedt på, kommer delvis an på hvilket kjønn du velger.

En hannhund vil ofte, når den kommer i puberteten, prøve ut autoriteter i familien, og det kan oppstå maktkamper i mer eller mindre alvorlig grad. Unngå at leken med en hannhundsvalp domineres av kampleker og draleker, som for hunden kan være en stimulans til å  teste styrke og mot med deg. Består samspillet mellom deg og hannhundvalpen i høy grad av slike kamp- og draleker, kan dessuten valpens produksjon av mannlige kjønnshormoner aksellereres.

Høy produksjon av kjønnshormonet testosteron kan gi hyperaktivitet, og av og til også aggresjon rettet mot andre hannhunder. Hormonet kan føre til at hannhunden skal måle krefter og slåss med hver eneste hannhund den ser. Hvis en ellers avbalansert og trygg hannhund eksploderer ved synet av andre hannhunder, kan det være høy grad av testosteron som er årsaken. Da kan det bli aktuelt å vurdere kastrering. Men skjer dette først etter at hunden over lang tid har vent seg til å oppføre seg slik, er det ikke sikkert det gir noen effekt. Til en viss grad kan hannhundsaggresjon forebygges ved at hannhunden helt fra den er liten får være mye sammen med andre hannhunder, og ved å lede utfordringer til kamp- og draleker over på ikke-utfordrende leker og aktiviteter.

Den som har hannhund, kan iblant oppleve det som at den har ”løpetid hele året”. Får den ferten av en tispe med løpetid, kan den stikke av uansett hvor lydig den ellers er.  

En hannhundsatferd som mange opplever problematisk, er markeringen. En ting er markeringsbehovet oppetter busker og stolper, det må du godta. Verre er når dette skjer på fremmede menneskers bein eller vesker, og på inventar innendørs når hannhunden er med på besøk. Særlig hvis det bor tisper der, kan det være vanskelig å unngå. For noen er dette så nedslående at de slutter å ta hannhunden med på besøk. Da blir det trist å være hannhund. 

Når det gjelder tisper, er det gjerne blodet i løpetiden mange vegrer seg for. De fleste tisper er flink til å vaske både seg og mesteparten av dråpene. Er du ikke tilfreds med det, finnes det tispebind til å ta på hunden. Enkelte tisper kan ha konsentrasjonsvansker eller bli irritable når det nærmer seg løpetid, og noen blir sur på andre tisper. Slosskamper er likevel sjeldne, selv om det kan forekomme. Løpetidene kommer oftest omtrent to ganger i året, og varer ca 3 uker. I første delen av løpetiden kan ikke tispen parres. Men i den fasen der dette er mulig, kan hun ikke få være løs eller uten tilsyn ute. Jeg lar mine gå løs  som vanlig de første 10 dagene, men passer deretter bedre på. (Det er individuelt og rasebetinget når i løpetiden den ”farlige” fasen oppstår). Enkelte konkurranseformer tillater ikke tisper i løpetid å delta. 

Også falsk drektighet er et fenomen som det er greit å være forberedt på hos tisper. Dette oppstår hos svært mange av dem rundt 9 uker etter løpetiden (Et sted leste jeg ”hos de fleste”, et annet sted ”hos 40 %”). Oftest er tegnene så svake at vi under normale forhold nesten ikke merker dem. Noen blir litt daffere enn ellers, noe som får betydning hvis du vil konkurrere akkurat da. Enkelte slikker og slikker seg intenst, og det kan oppstå melkeproduksjon. Noen få begynner å oppføre seg som mødre overfor kosedyr. Falsk drektighet har en hensikt i naturen: Hvis en valpemor dør, kan andre tisper i flokken produsere melk. Dermed kan flokken få valpene til å overleve. For å stoppe den falske drektigheten, som blir meningsløs hos våre selskapshunder, er det nå mulig å få et preparat hos veterinær.