Skilsmissehunder

 av Solvor Nærland  (Hundesport nr 6/05)

 

Jeg ber gjerne om tips til tema å skrive om. ”Skriv om skilsmissehunder”, var et forslag. Selv om også en av mine egne hunder har opplevd et samlivsbrudd, kjente jeg meg ikke helt kompetent til oppgaven. Kort tid etter smugkikket jeg i et nytt svensk hundetidsskrift hos Narvesen (bladet har det givende navnet ”Vovve”!) Og jammen fant jeg ikke en artikkel om nettopp skilsmissehunder der. Da ble temaet mer håndgripelig. Her er noen råd og synspunkter fra artikkelen, som er skrevet av Lilleba Nordenson, med innspill fra hundepsykolog Cilla Danielsson:

 Hunden kan påvirkes negativt av skilsmissen dersom den er særlig knyttet til den ene parten, og vedkommende er deprimert. Da kan også hunden bli deprimert.  At hunden sørger, ser man ved at en hund som av legning er rolig, kan bli urolig og intensiv. En intensiv hund trekker seg derimot kanskje tilbake. Noen blir apatiske. Er separasjonen forbundet med mye konflikter, blir hunden disharmonisk på samme måte som barn blir det. Om hunden blir hos den ene parten, og evt barn følger med den andre, kan også det føre til sorg hos hunden, siden også barna tilhører flokken.

 Når det gjelder praktiske løsninger for hunden, mener hundepsykologen at man i prinsippet må tenke på samme måte som når det gjelder barn: Hvem har mest tid til den? Hvem er mest hjemme? Hvem er mest engasjert i den? Innspill fra meg: Hvem er hunden mest på bølgelengde med?

Om begge parter ønsker å beholde hunden, er ofte ”delt omsorg” den beste løsningen. Da får den som regel mer oppmerksomhet og tid enn når den bare er hos den ene parten.  I artikkelen vises det til at dersom paret har barn som de skal dele omsorgen for, bør hunden følge barna. Det gir trygghet for både barn og hund.

 En annen stor fordel ved å dele på å ha hunden, er at man alltid har hundepass når det trengs. Hunden har alltid et hjem. Men det finnes også andre måter å bidra på hvis den nye livssituasjonen ikke gir plass til en hund. Det nevnes et eksempel der den ene parten ikke hadde anledning til selv å ta seg av hunden, men istedet betalte for plass på hundedaghjem (noe som vel nesten ikke finnes hos oss).

 De aller fleste hunder klarer godt å bo i to flokker så lenge de har det bra i begge. Særlig gjelder det selvstendige jakthunder.