Om boka Hundeskolen

leserinnlegg av Solvor Nærland (Hundesport nr 9/04)

I Hundesport nr 6 blir boka "Hundeskolen" av Johan B. Steen og Erik Wilsson (Gyldendal 2002) anmeldt av Randi Schulze. Boka blir reservasjonsløst anbefalt, uten å nevne hvor kontroversielle de metodene leserne lærer er. Jeg viser bl.a. til "Etologiboken" (Bilda Förlag 2002), der etolog Ingrid Tapper forteller om studier som viser at valper med hardhendte mødre blir mer aggressive.

Forfatterne forfekter den såkalte "ulvemetoden", som går ut på at hundeeieren skal kopiere ulvemors oppførsel overfor valpene. De hevder at ulvemor er meget streng, at hun aldri aksepterer ulydighet, at hun markerer sin autoritet med trusler og korporlig refselse. Ifølge dem tar ulvemor den oppsetsige over nakken og rister valpen til motstridigheten har ebbet ut. I boka fortelles det også om en schæfertispe som oppdro valpene sine slik. Denne tispens atferd hevdes å være helt eksemplarisk.

Jeg har fått følge nesten 20 valpekull med sine mødre. Det som virkelig har vært slående, er disse valpemødrenes tålmodighet. Det er utrolig hva de finner seg i før de blir irritert. Og blir de irritert, er den vanligste reaksjonen å holde munnen rundt valpens hode. De kan også velte valpen overende, og iblant snerre. Ofte går de bare sin vei. Ikke en eneste gang har noen av dem ristet en valp etter nakkeskinnet. Kristin Aukrust gjengir i en artikkel (Canis nr 2/04) en undersøkelse som Anders Hallgren utførte i 1988. Han stilte spørsmål til et utvalg på 149 oppdrettere, for å finne ut mer om tispens dominans over valpene de første 8 ukene. På spørsmål om hvor ofte de hadde sett tispen riste valpene i nakkeskinnet, svarte 78,8% "aldri". Bare 2,8% svarte "ofte". Han spurte dem også om hvordan en tispe dominerer valpene. Hele 91,6% svarte at dette skjedde lekent og kjærlig.

Runar Næss anses som en autoritet på ulv. Ifølge Aukrusts artikkel forteller han at han aldri har sett en ulv riste en valp i nakkeskinnet. De vanligste korrigeringene er stirrende blikk, "snutegrep" (der tispen legger munnen over snute/hode på valpen), eller at de velter valpen med labben. Nakketak kommer seinere, hos unghunder og voksne hunder som lek eller "rituell kamp", og har ingenting med disiplinering å gjøre.

Forfatternes beskrivelse av tispens valpeoppdragelse synes dermed å være sjelden hos både hund og ulv. Likevel forfektes slike metoder som de eneste rette. Et eksempel på hvordan hundeeiere anbefales å oppdra valpene: Hvis valpen biter i en sko, skal vi å vente til den riktig biter løs. Da – plutselig – skal vi gå og gripe den over nakken, si "nei" med dyp stemme, og samtidig riste valpen såpass kraftig at den underordner seg. Hvis den klynker litt og kryper sammen, får vi høre at vi har gjort det riktig. Dersom den biter i skoen en gang til, skal vi gjenta behandlingen, men kraftigere. Forfatternes råd ved apporttrening når hunden ikke vil ta anvist pinne, er å påføre den et ubehag som åpner munnen, for eksempel ved å feste en klesklype i hundens øre. Ved å klemme på klypa gjør det vondt, og hunden åpner kjeften. Da skal pinnen settes inn. Fjernstyrt elektrisk halsbånd blir beskrevet som den moderne utgaven av "ulvemors nakkegrep på undersåtter", og dette omtales som positivt i avstandsdressur (ikke bare i saueavvenning). Går man først inn på straffemetoder (eller ledermarkering, som det kalles), er det liksom ingen grenser for opptrappingen av dem.

Det som er særlig skummelt med boka, er å anbefale mennesker - inkludert uerfarne førstegangs valpeeiere - å være ulv. Ulvemor vet forskjell på en myk valp og en som tåler mer. Hun ser valpens dempende signaler, og vet når den har tatt et hint. Hvordan skal nye valpeeiere, som er en viktig målgruppe for boka, kunne kjenne igjen de dempende signalene og hvilken betydning de har? Det kan ta år å lære seg dette.

Jeg opprøres ved tanken på alle de valper som kommer til å bli ydmyket og påført smerte av eiere som, med denne boka som kilde, mener at de gjør som ulvemor ville gjort. Ærlig talt! Les heller en annen hundebok. De aller fleste nyere hundebøker anbefaler og beskriver positiv forsterkning i oppdragelse og trening av hunder. Belønning av ønsket atferd er ansett som minst like effektivt som "korrigering" av uønsket atferd, og det positive fokuset er jo så mye mer tilfredsstillende for både eier og hund.