"Kampen mot Alaska"

av Solvor Nærland (Shiba-avisa nr 1/04)

Jeg har nettopp lest boka om Robert Sørlis bragd i Iditarod 2003. Boka, som er skrevet av Lars Monsen og Nina Skramstad, trengtes virkelig. Mange av oss hadde etterhvert forstått at dette var stort, men visste egentlig ingenting om hundeløpet Iditarod.

Som det står på baksiden av boka: "Iditarod, the Last Great Race, er verdens lengste og hardeste sledehundløp. På den drøyt 1800 kilometer lange ferden gjennom Alaskas dype villmark må deltakerne kjempe mot søvnmangel, hallusinasjoner, kulde og is – og hverandre – samtidig som samspillet med hundene er avgjørende. De store amerikanske TV-selskapene og andre medier følger konkurransen tett. Iditarod er et taktisk spill hvor ingenting er gitt på forhånd. Psykologisk krigføring og noen skitne triks er vanlig, like mye som deltakerne hjelper hverandre og viser god sportsånd. En tredjedel av de mer enn 60 kjørerne og 1000 hundene vil ikke klare å fullføre".

Vi får høre denne utrolige beretningen i detalj. Men like spennende er all den tilleggsinformasjonen som beskrives. Vi lærer om sledehunder, om kontakten mellom fører og hunder, om hvordan hundene tas vare på under et så langt løp, om disse hundenes lidenskap for å løpe.

Robert Sørli måtte ta opp et banklån på 100 000 kr for i det hele tatt å komme seg til Alaska. Da hadde han og hundene hans allerede lagt bak seg tusenvis av treningstimer. Han har med seg 18 alaskahuskyer på reisen. 16 av dem deltar i løpet, som tar over 9 døgn, og ved målpassering var fortsatt 8 av hundene med i spannet. (Det kreves at minst 6 hunder fortsatt er med til mål). Hver av de 16 deltakende hundene blir i boka presentert med tekst og bilde.

 

 

Grener av hundekjøring

NKK regner med at omtrent 10% av Norges hunder av og til eller regelmessig brukes til hundekjøring, enten som turkamerat eller i konkurranser.

Man kan konkurrere i tre forskjellige grener i hundekjøring: sprint, mellomdistanse eller langdistanse. Det skilles mellom klassene nordisk og sledehund. I nordisk trekker hunden eller hundene pulk, og kjøreren går på ski med en line festet til pulken. I sledehundklassen trekker hundene en slede som kjøreren står på. I tillegg finnes det egne klasser for snørekjøring i kortere løp, der kjøreren skøyter på ski mens hun eller han er festet direkte til hundens sele med en line.

 

Alaskahuskyen

Alaskahuskyer trekker hardere og løper fortere over lange avstander enn noen annen hund i verden. I følge Sørli er alaskahuskyen hundeverdenens svar på en maratonløper.

Historien til dagens moderne alaskahusky startet under gullrushet i Alaska på 1890-tallet. De innfødtes hunder ble brukt til å frakte forsyninger inn til gullgraverne. Det var for få av dem, og det utviklet seg derfor til en handel av hunder i passende størrelse og av forskjellige raser. Jack London bidro med sine romaner til å koble hundene i Alaska til konkurranser. Konkurransene motiverte hundekjørerne til å avle og selektere huskyer for løpskjøring. Noen av dem reiste helt til Russland for å få tak i sibirske sledehunder. De er sannsynligvis det genetiske opphavet til blå øyner, som ofte sees hos alaskahuskyer i dag. Hundene fra Russland ble krysset med andre hunder i håp om bedre yteevne og egenskaper. Dermed utviklet den moderne alaskahuskyen seg. I linjene til dagens alaskahusky ligger raser som siberian husky, grønlandshund, border collie, pointer, schæfer, vorsteher, setter og greyhound. I Norge har sprintkjørere også brukt den estremt raske hunderasen saluki i sine krysninger.

Alaskahusky er ikke registrert som egen hunderase, og er derfor heller ikke tilsluttet Norsk Polarhundklubb. Alaskahuskyen varierer svært mye eksteriørmessig. Noen har det polare preget med tjukk pels og mye underull. Andre minner mer om settere i pels og kropp.

For en hundekjører er det viktigste at hunden har sterk trekkiver, også under ekstreme forhold, at den er lettlært og ivrig i matskåla. Den må dessuten ha tykk nok pels til å tåle et barskt vinterklima, og poter som tåler både harde spor og isete føre. Den optimale arbeidstemperaturen for en alaskahusky ligger et sted mellom 10 og 30 kuldegrader. Blir det for høy temperatur, går hundene raskt varme, og energien dabber av. En stor fordel med alaskahuskyen er at den ikke så lett ypper til slåsskamp med andre hunder, som grønlandshunden og malamuten.

 

Iditarod, løpet og hundene

Bakgrunnen for løpet går tilbake til gullgravingens storhetstid. Folk strømmet til, og de førte med seg sykdommer. I 1900 døde halvparten av de lokale eskimoene av meslinger, etter smitte fra gullgravere. Seinere herjet influensa, med dødelig utgang for mange. I 1925 var det difteri som spredte seg med eksplosiv fart. For å stoppe sykdommen, måtte det raskt bringes inn medisiner. Været gjorde det umulig å fly, og man valgte å bruke hunder over de frosne vannveiene. Det hastet, og de folk og hunder som deltok gjorde en kjempebragd. Den løypa som ble brukt, ble kalt Iditarod.

For å minnes de mennesker og hunder som gjorde det mulig for befolkningen å få den livsviktige medisinen, har det siden 1973 blitt arrangert et hundespannløp under samme navn. Løpet er en skikkelig "manndomsprøve", som flere ganger har blitt vunnet av kvinner.

I likhet med hval- og selfangst i Norge, Alaska, Canada og på Grønland, har Iditarod opplevd påstander om dyremishandling. Urbaniserte mennesker i USA’s storbyer synes synd på en hund som må ligge ute i snøen eller tygge rått kjøtt. For dem er det vanskelig å forstå at Iditarod-hundene sover godt under et teppe av snø, at de elsker å løpe i timer og dager i strekk, at de i likhet med toppidrettsutøvere nyter å være i knallgod form. Iditarod får derfor mye negativ omtale, og har mistet mange sponsorer.

Det er et faktum at det dør minst en hund i løpet av et Iditarodløp. Dødsårsak kan være hjertestans, utmattelse, nedkjøling, angrep av elg, kollisjon med scooter og drukning.

Samtidig viser Iditarod-tilhengerne til alle de hundene som hver eneste dag dør i storbyene av fedmerelaterte lidelser eller avlives fordi ingen vil ha dem, og til det utall av hunder som lider av kjedsomhet.

For at hundene skal kunne yte maksimalt under et løp som Iditarod, er det helt nødvendig at de tas godt vare på. Flere av deltakerne er da også medlemmer av organisasjoner som arbeider for ansvarlig stell og behandling av hunder.

Sørli sverger til positiv respons, og forteller at han ikke sa et vondt ord til hundene under hele løpet. Stemmebruken er viktig. Han maser ikke unødig, kjefter aldri, og får derfor respons fra hundene når han trenger det. Han mener selv at kontakten hans med hundene var avgjørende for at han vant. De kjenner hverandre godt etter tusenvis av kilometer i løypene, og etter timevis på timevis med kos. Han har ikke så mange hunder hjemme at han er avhengig av kennelhjelpere til å fore hundene og plukke opp møkk. Dette gjør han selv, alene eller med en medhjelper. Også det bidrar til kontakten.

Jo flere hunder i spannet, desto viktigere er det at lederhundene gir respons på tilrop, og gjør det de blir bedt om. De skal lystre "høyre" og "venstre", holde farten oppe og linen stram, ikke stoppes av løssnø, åpent vann eller motvind. En god leder vil framover uansett forhold. Nesten alle hundene i Sørlis spann er lederhunder. Vanligvis er det hundene Tipp, Takk og Blue som veksler mellom å utgjøre lederduoen, men dersom en av dem blir psykisk sliten, har han alltid en ny som med glede går i tet. F.eks. beskrives hvordan Pepsi bruser over av glede over å ha fått ansvar, og som ikke skuffer.

Reglene sier at alle deltakerne må ha tre obligatoriske hviler underveis. To av dem er 8 timer lange, og en er på hele 24 timer. I tillegg tas pauser etter behov, ofte soves det "på sporet". Hundene hviler på halm og med varme dekken. De har på seg selen mens de sover, mens potesokkene nesten alltid blir tatt av. Alle potene blir undersøkt og satt inn med spenefett før hvilen. Og før løpet startes igjen, er det en viktig del av forberedelsen å smøre på spenefett og å feste potesokkene.

Hundene tisser og bærsjer i fart. For å unngå diarre, er det en fordel å ligge i tet. Huskyene stuper iblant ned i sporet for å få med seg en "godbit" fra en annen hund. Det kan medføre sykdom i hele spannet, og er en hyppig årsak til at en fører må bryte konkurransen. Faren reduseres betydelig når man ikke ligger etter andre spann.

Om en veterinær eller kjøreren selv mener at en hund ikke bør fortsette løpet, blir den satt ut. Ingen hunder overlates til seg selv. På hvert sjekkpunkt finnes det folk som har til oppgave å ta seg av hunder som er satt ut, og som sørger for at de blir fraktet til Anchorage med fly. Der blir de innlosjert, og hentes av kjørerens kontaktperson.

Sørli måtte sette ut hunder fordi de haltet, eller på grunn av andre tegn til overbelastning. Han forteller at smerten ved ikke å få fortsette løpet var mye større for hunden enn smerten i beinet. Når tegn til overbelastning oppstod mellom to sjekkpunkter, ble hunden puttet oppi sleden. Det ble et svare strev å holde den der. Hunden prøvde å hoppe ut av pulken for å få løpe med de andre hundene.

Flere av hundekjørerne bruker walkman med musikk eller radiostasjoner for å komme gjennom de monotone delene av løypa. Sørli gjør ikke det. Istedet synger han for å holde seg våken og for å motivere hundene. For å gjøre sangene ekstra intressante for hundene, putter han navnene deres inn i teksten.

Han fikk spørsmål fra andre hundekjørere om å selge dem en hund. Men "Hundene må være med hjem, for de kan ikke engelsk".