Hundens kulturhistorie

"Hund! – Fornuft og følelser" av Liv Emma Thorsen

av Solvor Nærland (Shiba-avisa nr 1/02)

Forfatteren, som er etnolog, har studert hundeliv i Norge og andre land opp gjennom historien. Boka er en framstilling av forestillinger om hunden, og om selve hundeholdet.

Det er blitt en stor og grundig bok, og er visstnok den mest omfattende kulturstudien som er gjort om hundens liv.

Boka er inndelt i fem deler:

Del I forteller om fire hunder som har oppnådd berømmelse: Dikteren Byron’s newfoundlender Boatswain, lavinehunden Barry, Wergeland’s Bella og gardabikkja Frøya.

Del II tar for seg noen norske hundetyper (elghund, buhund, lundehund og reinhund), hvordan rasehunder oppstod på 1800-tallet, skillet mellom synet på rasehunder og kjøtere, og beskriver noen forestillinger om hund (myten om Trofast).

Del III heter Hundeliv og menneskeliv. Her får vi innblikk i hva slags hundenavn som er brukt til forskjellige tider, hvordan hunder har bodd og sovet gjennom historien, om hundeutstyr og –klær(!), intimitet mellom hund og mennesker.

Del IV gir en beskrivelse av hundens død. Vi får høre om skikker som for oss kjennes svært så makabre, som å stoppe ut sin favoritthund for å lette tapet av den. I vårt land var det mer vanlig å utnytte pels og skinn etter hundens død (i luer, votter og drakter, og særlig til sengeforleggere og til å sitte på). Til min store overraskelse viser funn fra Bryggen i Bergen at det ble konsumert hundekjøtt i byen rundt 1200 til 1400-tallet.

Et omfattende kapittel i denne delen tar for seg hundegravlunder rundt om i verden. Hos oss har dette aldri vært utbredt. Også norske hunders skjebne i og etter døden beskrives. Utdrag fra intervju med mennesker fra forskjellige deler av landet og i ulik alder, gir et nyansert bilde av hvordan slike skikker har blitt oppfattet.

Del V gir et innblikk i menneskets disiplinering av hund. Dette er tidvis grusom informasjon. Arbeidet med å avle fram rasetypiske hunder i bl.a. England, ble iblant styrt av overdrivelsens estetikk, hvor noen hunder ble gjort til karikaturer i forhold til hvordan rasen opprinnelig så ut. Vi leser om ulike metoder for å kupere haler og ører, noen av dem må ha vært ufattelig smertefulle. En kilde fra 1800-tallet antyder at bulldoggvalper kunne bli mishandlet for at hodet skulle få den profilen som rasestandarden foreskrev, at enkelte oppdrettere holdt bulldoggvalpene lenket i trange rom til de var ett år gamle, for at skuldrene skulle vokse i en spesiell fasong og hunden få en så unaturlig lav og sammenkrøket form at den ble deformert.

Menneskets behandling av hunder er til tider så smertefull lesning at man kjenner behov for ikke å vite. Men det skjer grusomheter i dag også. Blant annet lider hunder fordi de skal ha et rasetypisk utseende som kan føre til pusteproblemer og belastningsskader, eller slik at de ikke kan føde normalt. Som hundevenn bør vi etter min oppfatning ha en mening om slike sider ved oppdrett.

Det mest overraskende ved boka, er likevel beskrivelsen av det vennskapet som har eksistert mellom hund og menneske også i tidligere århundrer. Vi har kanskje trodd at det var spesielt for vår tid at hunder fikk være i sofaen og sove i sengen....

Boka er avgjort med på å nyansere forestillinger om hundehold før og nå.