Den vanlige gruppeinndelingen av raser er laget for utstillingsvirksomhet. Den stemmer
ikke alltid overens med rasenes arbeidsbakgrunn. Flere raser som plasseres i gruppen
"selskapshunder" på utstilling, har f.eks. arbeidet med vokting, gjeting eller
en eller annen form for jakt. Forfatterne har laget en alternativ gruppeinndeling, basert
på rasenes arbeidsegenskaper, deres opprinnelige "yrker".
Grunnfilosofien i boka er at man ikke bør gjøre en hund om til noe den ikke er, eller
har forutsetning for å være. Ved å kjenne til de forskjellige rasenes arbeidsbakgrunn
og temperament, blir valget av hunderase enklere. Det gir også en mulighet til tidlig å
dempe en mindre ønskelig atferd. Ikke minst blir det lettere å finne en aktivitet som
passer både hund og eier.
Iblant hører vi at en hund har dårlig temperament fordi den vokter eller fordi den er
utilgjengelig eller mistenksom. Men lynnet har blitt utformet i forbindelse med det
arbeidet hunden skulle utføre og i den kultur rasen har kommet fra. Det er
intressant og nyttig å vite hvorfor temperamentet hos de forskjellige rasene er som det
er:
- Gjeterhunder har lett for å bjeffe fordi det inngår i arbeidet deres.
- Hyrdehunder kan være mistenksomme og reserverte fordi de skulle være skarpe i
voktingen sin.
- Drivende jakthunder bør være sta, utholdende og selvstendige fordi det er nødvendig i
den jaktformen de skal utøve.
- Fuglehunder må være åpne og tilgjengelige for å kunne samarbeide med jegeren og
levere fra seg byttet sitt.
- Retrievere og spanieler vil gjerne bære på alt mulig, og kan være ekstreme
badeentusiaster fordi dette er jobben deres.
Den lydighetstrening og spesialdressur som bedrives ved de fleste hundeklubber i dag,
kommer opprinnelig fra politiets tjenestehund-trening. Denne type trening passer best for
smidige og arbeidskrevende gjeterhunder og buskapshunder. Alle raser passer ikke like godt
til samme typer øvelser:
- Korthårede raser setter seg ikke så gjerne når det er kaldt.
- Kortbeinte eller tunge hunder setter seg best på den ene skinken.
- For visse raser og individer passer "ligg" bedre enn "sitt".
- En liten tempelhund er ikke laget for å gå "fot", og vil heller gå et lite
stykke ut fra eieren.
- Derimot stryker gjerne en gjeterhund seg nær føreren, noe som også er malen for
akkurat det momentet.
Forfatterne advarer eksplisitt mot å gjøre en vannapporterende hund om til det
hundeidealet som rår på lydighetskonkurranser. En apporterende fuglehund eller
vannarbeidende hund vil ikke, som en gjeterhund, jobbe i lange lydighetsøkter. De gir
heller ikke den intense øyekontakten som ønskes fra lydighetshundene. En slik hund må
ha blikket og oppmerksomheten rettet utover for å huske hvor fuglene faller. En annen
forskjell er at mange retrievere og newfoundlandshunder gjerne sitter med det ene låret
under seg, på en litt skjev måte. Det er ikke ønskelig på lydighetskonkurranser, der
hundene skal sitte med bakbeina rett under seg.
Men visst finnes det hunder som har konkurrert med glans på områder som ikke er deres
rasespesialitet – oftest sammen med en erfaren og svært kompetent fører.
Til stillende jakthunder regnes forskjellige laikaer, de nordiske rasene jämthund,
svensk hvit elghund, karelsk bjørnehund, norsk elghund grå (norsk elghund svart er ikke
nevnt), lapphund, finsk spets og norrbottenspets. Fra land utenfor Norden:
akita og shiba (Japan), basenji og rhodesian ridgeback (Afrika), og tysk jaktterrier.
Grand danois, hjortehund og ulvehund brukes på lignende måter ved jakt. Noen nye
raser i Norden, som f.eks. dogo argentino, har i sitt opprinnelsesland blitt brukt som
stillende jakthunder.
Om shiba fortelles det bl.a. at den sies å være en av de eldste hunderasene, og at
den fortsatt er de japanske fjelljegernes verdsatte jakthund. Den er rask og utholdende,
og brukes til jakt på småvilt og fugl. Shiba har ingen begrep om sin egen lille
størrelse, og stiller gjerne elg dersom den får mulighet til det. Den har dessuten blitt
brukt til å spore opp og stille bjørn og villsvin.
Stillende jakthunder er alle verdige. Like stramme og stolte som de er i
kroppsholdning, kan de være i personlighet. De er svært selvstendige og har stor
aksjonsradius. Disse egenskapene er nødvendige for at en stillende jakthund skal kunne
finne vilt. Det er viktig å begynne svært tidlig med avstandslydigheten og
innkallingstreningen.
Siden disse hundene både er tidlig utviklet og svært selvstendige, bør også annen
enkel lydighets- og miljøtrening skje i løpet av det første halve året. Når hunden
begynner å komme i kjønnsmodningen, blir innlæringen straks mye vanskeligere. Med så
stolte individer er regelmessig kroppshåndtering en forutsetning for at kloklipp og
veterinærbesøk skal gå greit.
Stillende jakthunder kan være byttebevisste. Å forsvare byttet sitt er en naturlig
atferd som er nedarvet, og som er umulig å straffe bort. Derimot kan vi dempe
forsvarsatferden ved å øke tilliten til mennesker i matsituasjonen. Iblant bør vi legge
noe ekstra godt i matskåla mens hunden spiser. Må vi absolutt ta noe ifra den, benytter
vi oss av en byttehandel (Jeg har hørt om en shiba der eierne stadig tok fra den mat og
tyggebein. De hadde lært på valpekurs at de måtte venne hunden til dette. Det endte med
at shibaen bet. Den ble avlivet).
Ingen av disse rasene tåler harde metoder og tvang – selvtilliten tar stor skade.
De kan stenge av for kontakt med mennesker eller bli aggressive. De er svært lettlærte,
og trenger ikke lange treningsøkter eller unødvendige gjentakelser.
Spisshundene er blant de mest opprinnelige og sunne hundetypene. De er fysisk modne
tidlig, og tåler, i motsetning til hundetyper med tyngre skjelett, å følge med i skogen
allerede som unge hunder. Med sitt store behov for frihet, trenger de ordentlig mosjon så
snart de er fysisk utvokste (spesielt dersom de ikke får være løse).
Vurdering av boka
Boka er lettlest, jeg leste den raskt fra perm til perm i løpet av en kveld. Den kunne
gjerne vart lenger, jeg koste meg virkelig.
Jeg satte pris på forfatternes respekt for hunderasenes særpreg, at forskjellene ble
framhevet som meningsfulle, og beskrivelsen av hvorfor det er slik.
Selvsagt er mye av stoffet kjent for folk som er aktive hundemennesker. Likevel kan de
fleste få noen tankevekkere.
Aller helst bør boka leses før man bestemmer seg for rase. Deretter bør alle som har
valp lese den påny før de rekker å gjøre større tabber (som f.eks. å utsette trening
av kloklipp hos en shibavalp til den er blitt unghund). Spesielt viktig er det at
hundeinstruktører tar på alvor at rasene er forskjellige, og dermed at ikke alle hunder
skal trenes likt. Det er mangfoldet, også i væremåte og temperament, som er spennende.
