Av Solvor Nærland (Hundesport nr 9/05)
Telefonen ringer. Det er oppdretteren: "Nå peser hun. Hvis du vil være med på fødselen, må du komme".
Jeg har vært med på minst 20 valpefødsler. Likevel – det blir aldri rutinepreget. Når telefonbeskjeden kommer, skynder jeg meg avgårde like spent som om det var første gang. En gang kom første valpen litt vel brått. Tispen befant seg faktisk fortsatt i stua, sammen med søsteren sin. Og før noen rakk å reagere, samarbeidet de to søstrene med å fjerne hinnen og slikke tørr den nyfødte valpen. Av en eller annen grunn fikk ikke søsteren være med på resten av fødselen, som var flyttet til valpekassen.
Shibaen føder ikke så store kull, vanligvis 2 til 4 valper. Og ved at rasen er så harmonisk proposjonert, pleier fødselen å være ukomplisert. I denne rasen, som i andre, kommer noen valper med bakbeina først, og er dermed tyngre og mer tidkrevende å føde. I et tilfelle tok det så lang tid at valpen var for utmattet til å die da den ble født. For en gangs skyld var ikke oppdretteren selv tilstede under fødselen. Heldigvis oppnådde vi telefonkontakt, og kunne be om råd. "Gi druesukker utblandet i lunkent vann", var rådet. Druesukkeret ble funnet. Men hvordan skulle vi få gitt det til valpen? Vi fant hverken pipette, sprøyte eller sugerør, og forsøkte med teskei. Det ble mest søl. Da var det vi forstod meningen med at husets unghund dagen før hadde bitt over kabelen til en mobillader: En bit av ledningen ble kuttet av og innmaten fjernet. I isolasjonen hadde vi dermed det sugerøret vi trengte. Ved å suge opp litt druesukkervæske, blåse det forsiktig inn i den bitte lille valpemunnen, og så lukke munnen på den, måtte den svelge. Den rykket litt til, våknet liksom en anelse. Vi gjentok dette noen ganger, men visste ikke helt hvor stor mengde et så lite krek tålte. Første gang vi forsøkte om den ville die, orket den fortsatt ikke. Vi gjentok derfor prosedyren med druesukker gjennom ledningstumpen noen ganger til. Da vi så la den til brystvorten, skjedde underet: Den begynte å suge. Først litt nølende, riktignok. Men da så de bittesmå labbene begynte å trampe ut melk, var det at vi kjente på det store "YES"! Krisen var overstått, og valpen diet i fortsettelsen like begeistret som søsknene sine.
Ved den siste valpefødselen jeg fikk være med på, var det tispens samboende hannhund som varslet eieren om at fødselen var forestående. Så trygt var forholdet mellom disse to hundene, at han sammen med eieren faktisk sov på rommet med tispen og valpene den første natta. Faktisk tok han på seg ansvaret for valpene i den grad at han dagen etter varslet eieren om at en av dem skrek.
Neste gang oppdretteren ringer og sier: "Nå peser hun. Hvis du vil være med på fødselen, må du komme" løper jeg igjen like spent som om det hadde vært første gangen. På sett og vis er det også det. Akkurat disse valpene har jo ikke blitt født før. Og det kan oppstå spennende hundeadferd rundt fødselen som jeg ikke ønsker å gå glipp av.
