En kresen tispe

av Solvor Nærland (Hundesport nr 10/03)

Oppdretteren ser for seg hvilke fantastiske valper han vil få med en bestemt tispe og hannhund.

Tispen er velbygd, med et vakkert hode, en kjempebra pelskvalitet, men med for lys pelsfarge. Også hannhunden har et utrolig flott hode, mer ordinær pelskvalitet, men med super pelsfarge.

Oppdretteren har stjerner i øynene når han fører de to sammen for parring. Så viser det seg at tispen ikke er enig. Hun vil absolutt ikke ha hannhunden! Oppdretteren kan ikke tro hva han opplever. "At hun kan motstå den flotte hannhunden! Forbasket". "Hva med inseminering?", er det en som mumler. Men nei. Man skal ikke tukle med en naturhund. Parrer de seg ikke på naturlig måte, får det være. Så en skuffet oppdretter gir opp etter noen dager, og tispen beholder dyden.

Naturen tar iblant sine egne veier. Ett par kvelder seinere møter tispen helt tilfeldig en annen hannhund, som hun såvidt kjenner fra før. Etter å ha undersøkt ham litt, bestemmer hun seg: Han vil hun ha! Nødvendig telefonering skjer mellom mennesker. "Hva nå?" Så kommer klarsignalet: "Han er kanskje ikke førstevalget, men gemyttet er supert! La det kresne dyret få viljen sin!". Dermed blir det parring. En lykkelig oppdretter mottar beskjeden, og stunden kjennes høytidelig.

Hvilke kriterier tispen velger ut fra, vet ingen. Kan det ha med hannhundenes forskjellige måter å flørte på? Kanskje har hun større tro på genene til den ene hannen enn til den andre. Eller kanskje hun rett og slett tenner på en, og ikke på en annen? Kan det være at disse to kriteriene går ut på det samme? Riktignok vet vi ikke sikkert om hun ikke ville godtatt den første hannen også, denne kvelden. Det må også sies at tispen har kjent den første hannhunden som en respektfull alfahund fra hun var bitteliten valp. Kanskje hun tror at han er faren hennes? I naturen er det ofte pappaen som har den posisjonen. I såfall har hun jo sunne instinkter. Uansett, det er noe tiltalende ved at tispen selv velger hvem hun vil ha.