En oppdretters mareritt

Av Solvor Nærland (Hundesport nr 5/2006)

 

”Skal du ikke søke om kennelnavn og bli oppdretter, du som er så aktiv på shibafronten?” har jeg blitt spurt. Nei, jeg tror nok ikke det. 

Jeg har hatt et kull på vegne av oppdretteren av mine egne hunder. Det var stort å få oppleve det. Utfordringen var å sikre seg at alle valpene fikk eiere som var gode nok for dem - og for meg. De fleste fikk heldigvis det. Men i et tilfelle tok vi grundig feil av den nye eieren. Jeg har et siste minne om den lille valpen, som tillitsfullt gikk inn i flyet sammen med sin nye eier. Siden kom det to telefoner fra henne. Først samme kveld, med melding om at reisen hadde gått fint, og at valpen spiste og tok sin nye situasjon med stoisk ro. Deretter en ny telefon etter noen dager. Alt gikk fortsatt fint. Så var det slutt på telefonene. Både oppdretteren og jeg forsøkte å komme i kontakt med henne om og om igjen, men lyktes ikke. Noen måneder seinere skulle en venninne av meg til den byen der valpen bodde. Etter avtale oppsøkte hun adressen som var oppgitt. Naboer fortalte da at damen hadde flyttet uten å oppgi noen ny adresse.

Etter et års tid fikk vi ad omveier vite at hunden var overtatt av en ny eier, men den nye eierens navn var ukjent. Jeg søkte på valpens reg.nr. på NKK’s webside, og til min store lettelse fant jeg den nye eiers navn og telefonnummer der. En jente tok telefonen da jeg ringte nummeret. Hun hadde hatt dette nummeret i ca 1 år, men var ukjent med navnet på personen jeg søkte og med hunden. Men iallefall hadde vi nå et navn. To nettvenner tok oppdraget med å forsøke å finne ham. Søk i telefonlister førte ikke til personen selv, men tilslutt fant de vedkommendes mor. Hun var motvillig til å gi opplysning om sønnen, men etter en del påtrykk om iallefall å fortelle hvordan hunden hadde det, fortalte hun at den var blitt avlivet.

Min skjønne, flotte, kjærlige, vakre Zaimoku avlivet??? Begrunnelsen som ble oppgitt, var at han var redd.

Seinere dukket navnet til den nye eieren opp som et av vitnene som var nevnt i avisoppslag om en kjent kriminalsak, og narkotika var beskrevet som en del av livsstilen i miljøet han tilhørte. Kanskje ikke rart om Zaimoku ble redd. 

I kontrakten som den første eieren underskrev da hun kjøpte valpen, stod det at ved eventuell omplassering, hadde oppdretter krav på å få kjøpe tilbake hunden. Denne avtalen viste seg å ikke være verdt noe som helst i dette tilfellet. 

De fleste eiere er flotte mennesker, som elsker hunden sin, og som gjør så godt de kan. Men selv om eksempelet er ekstremt, viser det at man ikke alltid kan vite sikkert.  

Nei, oppdretter skal jeg nok ikke bli.