"Noen som passer for meg"

av Solvor Nærland (Shiba-avisa nr 1/03)

Ved inngangen til 90-årene mistet jeg katten, som jeg hadde bodd med i 10 år. Jeg visste at jeg etterhvert kom til å få meg et nytt dyr, men overveiet lenge om dette skulle være en hund eller en katt. Vi hadde hatt blandingshund hjemme i oppveksten, men nå hadde jeg klarere kriterier for hvordan en hund eventuelt skulle være. Og for å kunne forvente noe om det, måtte det bli en rasehund.

En spesielt underdanig hund var ikke noe for meg. Heller ikke en hund som stresset eller krevde oppmerksomhet hele tiden. Jeg var fascinert av de polare hundene, men visste at det var uaktuelt i forhold til min levemåte. Jeg likte også de fleste andre spisshund-rasene. Men særlig siden jeg bodde i blokk den gangen, kunne jeg ikke risikere noen gneldrete hund. Den ville måtte tåle og like lange turer.

Jeg kjøpte Den norske hundeboka, og gikk systematisk gjennom de forskjellige rasene for å finne ut om det var "noen som passet for meg". Da jeg bladde opp på side 95, falt blikket på bildet av en liten, rød hund med hvite kinn og bryst. Jeg ble betatt, og så at den het "shiba inu". Jeg hadde aldri hørt om den før, og leste ivrig presentasjonen. Det stod at den var rolig, bjeffet lite, var trofast mot familien, noe reservert mot fremmede, hurtig, modig, utholdende og lærevillig. Videre stod det at hunden skulle gi inntrykk av ro og stolthet, og at den var hardfør. Dette var hunden jeg hadde leitet etter! Men så leste jeg at Sverige var det ledende oppdretterlandet i Europa, og at det i Norge bare fantes ca 20 shibaer totalt. Dette virket vel eksklusivt for min økonomi, og jeg slo det motvillig ifra meg. Men det var liksom heller ingen vits i noen annen rase etter at jeg først hadde blitt oppmerksom på shiba. Så det ble katt.

Noen år seinere foreslo min daværende samboer at vi skulle få oss hund. Jeg, som aldri hadde glemt rasen, satte som betingelse at det skulle være en shiba inu. Ikke så lenge etter gikk vi tur i byfjellene rundt Bergen. Plutselig støtte vi på tre små, røde hunder som løp løs. Vi ble ivrig enige om at de måtte være shibaer. Vi ventet begeistret på en mann vi antok måtte være eier av dem, og tok kontakt. Han presenterte seg som Christen Lang, og han bekreftet at hundene var shiba inuer. Videre fortalte han at han var oppdretter av rasen! Det var ikke fritt for hjertebank, særlig ikke da han etterhvert fortalte at han hadde valper. Ville vi se dem? Vi så på hverandre, ante at et valpebesøk ville kunne få konsekvenser.

Og det gjorde det. Noen dager seinere troppet vi opp hjemme hos Mathias Hauge, som valpene bodde hos. Vi hadde aldri sett noe så vakkert som Ran og hennes søsken. I tillegg til Anzu, valpemoren, fikk vi også møte pappa til valpene, Kitaro. Rart å tenke på at jeg ikke kjente disse menneskene og hundene før, så viktige som de seinere er blitt.

Vi fikk Ran(ko) noen uker seinere, og den spennende innføringen i livet med shiba kunne begynne. Jeg leste alt jeg kom over om rasen, spurte og grov. Stilte opp på det som var av samlinger og felles turer.Fikk aldri nok.

Samboerskapet med mennesket tok etterhvert slutt, og Ranko ble værende hos meg. Jeg har seinere fått være til stede ved flere valpefødsler, og har også hatt et kull hjemme hos meg selv. Zenmai er fra dette valpekullet. Så hennes liv har jeg fått ta del i fra starten av. Ranko, Zenmai og jeg har nær og mye kontakt med et stort antall andre shibaer og shibafolk. Ofte passer vi en shiba eller to. Jeg får dermed god anledning til å observere shibaer som er sammen i flokk. Hunders flokkatferd og språk har blitt min spesielle interesse.

Joda, livet har blitt anderledes og rikere etter at shiba ble en del av det.