"En riktig shiba"

av Solvor Nærland (Hundesport nr 5/02)

Min Zenmai ble trent til å være på utstillingsbord fra hun var 5-6 uker gammel. Hun logret med halen, mens hun stilte seg opp i stolt og glad positur . At folk kom og tok henne i munnen – hva gjorde vel det? Helt greit. Det førte jo til godbiter og beundring! På sitt første valpeskue vant hun både rasen og gruppen, og ble også plassert i BIS.

Så ble hun unghund, og det var ikke lenger greit at fremmede mennesker skulle se henne i munnen. "Ikke kom her. Jeg kjenner deg ikke. Jeg finner meg ikke i det!".To ganger mistet hun cert’et på grunn av motstand på bordet. Og meldingen fra dommerne var: "You must train her more"."Ja", svarte jeg....

Jeg klaget min nød til en  svensk shibaoppdretter, Lena Sonefors. Lena skrev sin oppfatning i en mail: "Zenmai är en riktig shiba – dom ska vara sådana, tycker jag...Var glad för det..."

Joda, jeg var og er meget glad for Zenmai. Hun er svært sjarmerende, og en stor personlighet. Men hun kan være uhyre sta, og på noen områder litt "sær".

Til tross for denne særheten ble hun tatt med på utstillinger, og massevis av ukjente mennesker ble bedt om å se på tennene hennes i håp om at hun skulle "gi opp". En gang var det sikkert bortimot 30 mennesker som så henne i munnen i forkant av en utstilling. Dommeren ble bare den neste i rekken, og hun gadd ikke protestere. Det ble cert.

Etterhvert ble Zenmai 2 år, og voksen. Og det hjalp. Hun godtok mer på utstillingsbordet, og opplevde påny å vinne både rasen, gruppen og å bli plassert i BIS. Bevegelsene og kraftfullheten i ringen har det aldri vært noe i veien med. Hun har nok av "drive". Så hvis du har en "riktig shiba", en shiba som ikke uten videre lar seg "plukke på": Ikke gi opp! Trening og modning hjelper.