Skader er noe herk

av Solvor Nærland (Hundesport nr 7-8/04)

En blodig pote! Hvem har ikke opplevd at hunden har skadet seg? Denne gang var det min tur.

I byfjellene nær meg, er jeg godt nok kjent til å vite hvor og når det er trygt å slippe shibaene løs. Vanligvis får de seg en tur uten bånd hver dag. Etter en slik tur nylig, nærmet vi oss så bebyggelsen. Det var på tide med innkalling. Shibaene kom som de skulle, og fikk på seg bånd. Da oppdaget jeg at den ene blødde betydelig fra en pote. Blodet gjorde det vanskelig å se hva som hadde skjedd. Hun gikk ganske ubesværet, og vi kom oss hjem.

Hjemme fikk jeg vasket vekk blodet og renset såret. Det viste seg at hun hadde fått et stort kutt i en tredepute. Hun begynte etterhvert å halte ganske kraftig. Jeg forsøkte meg med bandasje og potesokk, og fikk da høre det berømte shibahylet. Heller ha det vondt enn å ha på seg noe så avskyelig! I stedet fikk jeg tak i flytende plaster. Ved at jeg først holdt henne bestemt, og også hadde noen ostebiter tilgjengelig, fant hun seg rolig i å få sprayet på noen lag med plaster. Så dette er et tips.

I dagene som fulgte, hadde vi planlagt flere spennende turer sammen med venner. Selv om nok smerten fra poten var betydelig, ville smerten ved ikke å få være med kjennes atskillig verre. Så hva gjør man som ansvarlig hundeeier? Hvis hun blir med på tur, trenger kanskje såret lengre tid til å gro. Hvis ikke hun får være med, fratas hun opplevelser som jeg vet at hun elsker. God livskvalitet omfatter så mye. Kanskje påvirker den også sårheling? Hun ble med på turene, med haltingen sin. Haltingen gikk likevel over i løpet av en god uke.

Skader er noe herk. Men du verden så raskt vi glemmer dem etterpå.