Sur shiba

av Solvor Nærland (Hundesport nr 5/04)

Det er mange måter å ha hund på. Noen bruker den til jakt eller konkurranse. Noen er flink til å lære hunden triks. Noen har hunden med seg i naturen hver eneste dag. Andre har mer urbane hunder, som er med på daglige byturer. Alle hundeeiere er ikke like flink til alt. Det er sikkert ikke så farlig, så lenge hunden får være med oss i våre liv.

Det som er ille, er om hunden lever et liv i kjedsomhet eller ensomhet. Svært få har mulighet til å ha hunden med seg på jobb. Desto viktigere er det at den ikke blir mye forlatt også utenom arbeidstida. Når det er mulig, må hunden få være med oss i våre fritidssysler. Det gjelder også når vi besøker venner og bekjente. Det betyr ikke at det alltid er like enkelt. En ting er at hunder i perioder røyter. Men det finnes atskillig verre problemer.

Hannhunder har denne tendensen til å skulle markere innendørs på fremmede steder, iallefall om det bor en tispe der. For en tid tilbake ble det i Shiba-avisa fortalt om en hannhund som var ekstrem på dette, og som derfor ble kastrert. Alternativet hadde vært at den ikke kunne ha vært med på besøk til folk. Så kastreringen førte til at hunden fikk et rikere liv ved at den kunne være med familien sin istedet for å bli forlatt hjemme. Alle hannhunder markerer ikke like mye som denne. Likevel kan atferden begrense hvor de får være med.

For tisper er det løpetidene som kan sette begrensninger. Nå er jo dette bare i kortere perioder. Så hvis tispene ellers i året får være med eierne sine der de skal, tåler de nok å bli noe mer forlatt i de ukene dette står på. Men det er jo triveligst å ha dem med.

Hjemme fjerner jeg under løpetider golvtepper, og dekker møblene med tekstiler. Dermed er problemet løst. Annerledes er det ved besøk til andre, iallefall hvis ikke disse lever i en hundeverden. Og da er det at tispebind kommer inn i bildet. Det er ikke bare enkelt.

Første gangen eldste shibaen min fikk tispebind på seg, ble hun stående med utrullet hale på fire sprikende, ubevegelige bein. Hun så vantro på meg, og var like lett å forstå som om hun hadde brukt ord: "Hva har du gjort med meg? Dette kan du ikke mene!" Det kjentes som om jeg hadde utsatt henne for et overgrep. Likheten med de japanske sumobryterne med sine små lendeklær var slående, men tristheten gjorde det lite fristende å le. Likevel klarte jeg ved stor standhaftighet å la være å ta tispebindet av. Neste gang gikk det lettere, og hun oppdaget at det faktisk var mulig å bevege seg tilnærmet normalt. Nå har hun godtatt å ha buksa på når hun er på besøk med løpetid.

Så fikk jeg en shibatispe til. Og etterhvert skulle også hun få på seg tispebind. Men at hun skulle finne seg i en slik fornærmelse – aldri i livet! Når hun får dette på seg, hjelper det ikke engang at vi er hos de vennene hun er aller mest glad i. Hun legger seg på avstand med hodet inn i et hjørne eller under sofaen. Alt vi ser er en utstrakt, dødsfornærmet hale. Der blir hun liggende. Hele kvelden. Hilser ikke på noen. Svarer ikke på kontakt. Er bare sur og fornærmet. Ingen ser så sur ut som en sur shiba! Heldigvis går fornærmelsen over straks hun har fått av seg den pinlige buksa.

Når det går så til de grader ut over verdigheten å ha på seg et tispebind, blir prisen for høy. Denne shibaen får heller være igjen hjemme med løpetiden sin.