Shibaens historie Utdrag fra Christen Langs oversettelse av artikkel fra "The Shiba Journal", skrevet av Yuko Salvadori Opprinnelsen til de japanske hundene Japan består av en gruppe øyer ved Asias østkyst. Den største av øyene er Honshu. I tillegg har vi Kyushi, Shikoku og Hokkaido. To av de nasjonale hunderasene har navn etter de siste. Mesteparten av landet består av fjellformasjoner. Landet ligger i monsunbeltet, og har regn og fuktig klima deler av året. Om vinteren kan det bli meget kaldt, særlig i fjellområdene og i den nordlige del av landet. Om sommeren kan det bli svært varmt i de subtropiske områdene. Berggrunnen er av vulkansk art, som gjør at landet jevnlig er utsatt for jordskjelv. Japans urbefolkning, Ainoene, var de første som bebodde øyene. Menneskene fra denne perioden er også kalt "Jomon-jin", og har fått navn etter keramikken de laget. Deres kultur er fra ca 7000-8000 år før vår tidsregning. Man vet ikke sikkert hvor disse første menneskene og deres hunder kom fra, men antar at flere forskjellige folkeslag innvandret til de japanske øyene. Noen fra Kina og Korea i sydøst, andre fra den nordlige delen av Asia. Ifølge dr. H. Saito, som har studert den japanske hundens tidligste historie, er det funnet omkring 300 forskjellige skjeletter av hunder fra denne perioden. De fleste skjelettene er fra hunder som var fra 36,8 til 49,5 cm høye. Dr. Saito har funnet kranieforskjeller på de japanske hundene og Canis Familiaris Palustries, som er den mest kjente hunden som er funnet i Europa fra yngre steinalder. Dette kan tyde på at hundene til Jomon-jin folket ikke har samme opphav som de europeiske hundene.
I perioden rundt 200 år før vår tidsregning begynner, kom det fra vest en ny gruppe mennesker til Japan. Disse var av mongolsk avstamning. De brakte med seg ny kunnskap om jordbruk og om våpen. Denne perioden blir kalt Yayoi, etter det enkle strek-mønsteret på keramikken som ble laget. De nye innvandrerne bredte seg gradvis utover landet, og drev de opprinnelige innvånerne mot nord. Delvis blandet de seg også med urbefolkningen, og hundene de brakte med seg ble blandet med Jomon-jin folkets hunder. Hundene som ble resultat av denne blandingen, regnes som forfedre til Shiba og til de middelstore japanske hundene. Disse hundene hadde stående ører og krøllet hale. Dette kan vi se på en keramisk figur kalt "Haniwao", som er funnet i en grav fra denne perioden. Vi ser også hunder med stående ører og krøllet hale avbildet på bronserelieffer fra samme tidsrom. Japans skriftlige historie startet i år 538, da buddhistiske munker brakte med seg kinesiske skrifttegn. Disse dannet grunnlaget for dagens japanske skriftsystem. Munkene, som kom til landet fra Kina via Korea, brakte også med seg sin religion, kunst og kultur. Dette hadde stor betydning for det japanske samfunnet. Det første møtet mellom europeere og japanere fant sted i 1542, da et portugisisk handelsskip kom til en øy i det sydlige Japan. Portugiserne brakte med seg skytevåpen og kristne misjonærer. Den katolske kirke, som hadde lidd store tap i Europa etter reformasjonen, innførte nå sin lære i Japan, og den spredte seg fort blant folket. I 1587 ble imidlertid den kristne læren forbudt, og seinere ble de kristne sterkt forfulgt. Da Tokugawa Shogunatet i 1603 la under seg de føydale lordene og etablerte sitt styre i byen Edo (seinere kalt Tokyo), lukket de landet for all innflytelse fra utlandet. Isolasjonen varte i 260 år, og i denne tiden var det fred i landet. Styret var strengt og meget regulert. Alle havnene ble stengt, med unntak av havnen i Nagasaki. Herfra fikk hollandske (protestanter) og kinesiske handelsmenn lov til å handle under streng overvåking. All handel med de katolske land ble forbudt. Ingen japaner fikk slippe inn eller ut av landet, av frykt for at de skulle påvirke innbyggerne med vestlig kultur. Siden adelskapet og de militære samuraiene (krigerklanen) ikke hadde noen krig å utkjempe, var det vanlig med turneringer i krigskunst for å holde beredskapen ved like. Jakt ble også en viktig og populær adspredelse for den herskende klasse. Til hjorte- og villsvinjakt ble de nasjonale hundene brukt. Jaktegenskapene ble spesielt lagt vekt på i avlen. I 1854 sendte USA en flåte krigsskip, for med makt å åpne Japans havner for handel med utlandet. Denne hendelsen førte til samurai-opprøret mot Shogunatet, som tapte makten til den keiserlige familie. Meijin-perioden (tilbakeføring av makten til tronen) er begynnelsen til det moderne Japans historie. Etter nærmere 300 års isolasjon lå landet industrielt etter vesten, og det hadde selvsagt betydning for landets økonomi. Japanerne oppdaget fort at de lå etter i industriell utvikling, og var utålmodig etter å skape et moderne samfunn. Derfor ble alt nytt og vestlig høyt verdsatt, mens det som representerte den gamle kulturen ble sett på som umoderne og av liten verdi. Dette fikk også betydning for japanernes syn på sine nasjonale hunderaser. Før 1854 var det kun av og til kommet fremmede hunder til landet. Disse var kommet med båter til havnebyene. Men i resten av landet var hundene fortsatt slik de hadde vært i uminnelige tider. Ikke på grunn av bevisst avl, men rett og slett fordi det ikke fantes andre hunder der. Unntaket er Japanese Chin, hvis forfedre allerede lenge før isolasjonen ble gitt som gave fra den kinesiske keiser (derav navnet) til den japanske keiser. Disse hundene ble imidlertid kun holdt ved hoffet. De opprinnelige hundene ble brukt til jakt, og ble ikke sett på som raser. Alle var av samme type med stående ører og krøllet hale. I de ulike deler av landet var det likevel en viss variasjon med hensyn til størrelse og farge, og hvilken jakt de ble brukt til.
Fare for utryddelse av de japanske hundene Fremmede hunder kom nå til Japan sammen med de utenlandske handelsmennene. En rekke raser ble introdusert. Disse ble fort populære og oppblandet med de nasjonale hundene, som dermed var truet med å forsvinne som egen type. De ble jo likevel ikke sett på som særlig verdifulle. I denne tiden ble den opprinnelige, gamle japanske hunden kun tatt vare på av jegere i de mest bortgjemte og utilgjengelige deler av landet. Hundekamper var vanlig, og Akita var en populær kamphund. For å øke styrken, størrelsen og kamplysten, ble Akitaen nå blandet med innførte raser som mastiff og seinere St.Bernhardshund, schæferhund og andre store hunder. Den opprinnelige hunden fra Akita-provinsen ble nærmest utryddet som egen type. Nye farger, som sort maske og Holsteinfarget (hvit bunnfarge med flekker), oppstod. Tidlig i det 20. århundre var derfor de nasjonale, rene japanske rasene truet med oppblanding og utslettelse. Hele landets kultur ble truet av vestens innflytelse.
Arbeidet med å bevare de japanske hundene Landet blomstret opp industrielt og økonomisk, og etterhvert ønsket stadig flere japanerne nå å bevare sine nasjonale skatter og alt som var typisk japansk. En del av den kulturelle arven var de nasjonale hundene. Den japanske hunden ble igjen høyt verdsatt, og ble nå ansett som en av nasjonens klenodier. Folk begynte bevisst å ta vare på den, og prøvde å redde restene av det som fortsatt var igjen av de ekte hundene. Dr. H. Saito var en av mange som viet sitt liv til dette arbeidet. Han reiste over hele Japan i 1920-årene, og samlet inn opplysninger om de gjenlevende hundene for å studere dem. Folk var meget samarbeidsvillige. For første gang ble det brukt egne navn på de forskjellige hundene (rasene) etter dr. Saitos råd. Opp til denne tid ble disse hundene bare kalt "inu", som betyr hund, eller "ji-inu" (nasjonal hund), "inoshi-inu" (grevlinghund) og "shinka inu" (hjortehund). De nye navnene som nå ble tatt i bruk, hadde sin opprinnelse fra de forskjellige områdene i landet hvor hundene kom fra. Hokkaido kom fra den nordlige øya ved samme navn. Disse middelstore hundene ble vanligvis brukt som jakthunder på bjørn og hjort av Ainofolket, som bebor denne øya. Akita ken har sitt navn fra området ved samme navn i den nordlige delen av fastlandet. Akita er ikke en jakthund, men historier om Akita er i ettertid blitt forvekslet med historier om Iwate inu på grunn av at disse hundene levde side om side i samme område. Iwate inu ble brukt til bjørnejakt. Kishu ken er en middels stor hund som har sitt navn fra områder i den sydvestlige del av fastlandet. Den blir brukt til jakt på grevling og hjort. Nå er den vanligvis hvit, men før var den også vanlig i andre farger. Shikoku inu er en annen av de middels store hundene, fra øya av samme navn. Også denne hunden blir brukt til jakt på grevling. Kai ken er også en middels stor hund, og kommer fra et område i den sentrale del av fastlandet. Disse hundene blir først og fremst brukt til hjortejakt. Karafuto ken hadde sitt navn etter en liten øy som ble anektert av USA etter krigen. Disse hundene ble brukt som trekkhunder og som jakthunder. Bl.a. ble 20 Karafutohunder brukt som trekkhunder under en ekspedisjon til sydpolen i 1910-1911. Etsu no inu døde ut i 1950-årene. Det var en middels stor hund som ble brukt til grevlingjakt i Etsudistriktet i det nordvestlige del av fastlandet. Shiba er unntaket fra regelen om å gi hundene navn fra spesielle distrikter. I uminnelige tider var små hunder blitt kalt Shiba inu rundt Nagano, i fjellene i sentrale del av fastlandet. En mulig forklaring på navnet er den røde pelsfargen, som ligner bladene i krattskogen om høsten (Shiba betyr kratt på japansk). En annen mulig forklaring på navnet er at i gamle dager ble alle små ting kalt Shiba. De små hundene kommer seg lett fram mellom busker og kratt under jakten. Shibaen blir brukt til jakt på småvilt og fugl. Shiba fra forskjellige deler av landet var kjent under regionale navn:
Shibaene ble oppblandet med vestlige raser i større grad enn de middelstore hundene, fordi de fleste levde nær byene i de mest folkerike delene av landet. De mellomstore hundene levde ofte i mer avsidesliggende deler av landet. Det var derfor vanskelig å få fatt i ekte Shibaer av god kvalitet, da arbeidet med å bevare de japanske hundene startet. Dr. Saito og hans venner startet i 1928 en (hobby)klubb for å bevare de japanske hundene. Allerede fire år etter ble klubben anerkjent av mydighetene, og fikk navnet NIHON KEN HOZONKAI (Nippo), som betyr "klubben for bevaring av den japanske hunden". Regjeringen forstod viktigheten av dette arbeidet, og hundene fikk status som nasjonalskatt. For Shiba sin del, skjedde dette i 1936. Dette var i en tid med voldsom nasjonal oppblomstring, og det førte landet inn i 2. verdenskrig i 1941. Tre av grunnleggerne av Nippo intresserte seg spesielt for Shiba. Disse var:
Nippo organiserte sin første utstilling i Tokyo i 1928. Dette var forløperen til dagens store nasjonale hovedutstillinger. En Hokkaido ved navn Goro Go vant statsministerens premie til beste hund på denne utstilligen. Den første standarden ble laget i 1934, og er blitt revidert to ganger seinere. Oppblomstringen av stadig flere hundeutstillinger oppmuntret folk til å ta vare på og være stolt av hundene sine. Utstillingene ble avholdt fram til 1942, da det ble avbrudd på grunn av krigen. Etter dannelsen av Nippo, ble Shiba hentet fra fjellområdene for å inngå i det planlagte avlsarbeidet som nå var i gang. Seriøse oppdrettere hentet hunder fra andre deler av landet for å forbedre kvaliteten på eget oppdrett. Som en følge av dette, ble de forskjellige linjene som er nevnt over, blandet til det vi i dag kaller den moderne Shiba. Da Japan kom med i 2. verdenskrig ble matvaresituasjonen meget vanskelig, og det ble derfor nesten umulig å holde hund. De fleste oppdrettere ble tvunget til å gi opp. En lokal embetsmann ga Hr. Ozaki en spesialavtale som tillot ham å skaffe mat til hundene. Men de fleste oppdrettere var ikke så heldige. Krigen kom på et tidspunkt da arbeidet med bevaring av de japanske hundene nettopp var kommet skikkelig i gang. De vanskelige forholdene ødela meget av det som til da var bygget opp. Selv etter krigen var det i mange år svært vanskelig å drive oppdrett. I tillegg kom problemer med valpesyke og andre sykdommer, og mangel på vaksine. Mino Shiba og Sanin Shiba var nesten utryddet, mens hundene fra Shinshu provinsen klarte seg bedre. Disse ble brukt i arbeidet med å gjenoppbygge stammen, og er derfor i dag dominerende når vi ser på den innflytelse de forskjellige linjene har hatt på den moderne Shiba. Nippos arbeide lå nede til 1948, da klubbens første generalforsamling etter krigen ble avholdt. Også utstillingene startet opp igjen det året. I 1949 ble den første hovedutstillingen etter krigen avholdt. Dette ble en spesiell utstilling for shibafolket. For første gang ble en Shiba valgt til utstillingens vakreste hund. Hunden het Naka Go. Den mest populære av variantene på den tiden var Akita. Amerikanske soldater i Japan tok med seg disse hundene hjem. Også de mange sivile amerikanerne som kom til Japan for å være med på å bygge opp landet etter krigen, skaffet seg denne flotte hunden, og tok den med seg da de dro hjem. Hos landets nyrike ble det status å ha en stor, mektig Akita som symbol på rikdom og makt. På grunn av økende kritikk mot den typen Akita, som var et resultat av tidligere tiders oppblanding, og på grunn av japanernes ønske om å gjenskape den gamle opprinnelige typen Akita, mistet rasen noe av sin popularitet. Shiba, derimot, økte i popularitet. Den var liten og lettere å holde i det tett befolkede landet. I dag er Shiba den mest populære av de japanske hundene. Som vi har sett, ble også Shiba blandet med utenlandske hunder på begynnelsen av 1900-tallet. Bare et lite antall renrasede hunder fantes fortsatt. Ytterligere problemer skapte urolighetene under 2. verdenskrig. Etter krigen herjet valpesyke, og mange hunder døde på grunn av manglende tilgang på vaksine. De hundene som ble brukt til å bygge opp igjen rasen, ligger bak så godt som alle renrasede Shibaer i dag. Arvestoffet deres er, på godt og vondt, grunnlaget for rasens genetiske arv. Det ble innavlet mye etter krigen for å bevare det beste av de hundene som overlevde. Dette ble gjort som en nødløsning, fordi det var så få virkelig gode hunder tilgjengelig. Men denne ekstreme innavlen for å gjenoppbygge rasen, førte til de problemer vi fortsatt har i rasen i dag. Størst helseproblem er HD og patella luksasjon. Også manglende tenner og bittfeil kommer fra den innavl som ble foretatt før og etter 2. verdenskrig.
Dagens Shiba i Japan Dagens japanske oppdrettere arbeider målbevisst for å takle problemene fra perioden i rasens historie da det viktigste var å bevare den renrasede, klassiske Shiba fra utryddelse. På alle Nippoutstillinger blir hundenes tenner talt. Hunder som har tannmangel, vil aldri nå til topps. Sunnhet blir også kontrollert ved de tester hundene må gjennomgå. Rasen er i dag stort sett meget sunn. Etterhvert som det ble større tilgang på hunder av topp kvalitet, ble innavl stadig mindre benyttet. I dag er det sjelden å finne samme hunds navn i anetavler, som går fem generasjoner tilbake. Dette fordi det i dagens Japan er så mange typelike hunder at man oppnår en jevn kvalitet på avkommet uten å måtte benytte seg av innavl. Dagens shibaoppdrettere i Japan har gitt opp linje- og innavl, og mener at outcross er det beste for sunnheten i rasen. Tann- og bittproblemene i Japan er blitt betydelig mindre takket være strengt utvalg av avlsdyr. Hundene må også vise sin sunnhet og styrke ved å følge et spesielt program, og blir mosjonert intenst hver dag før en utstilling. En hund som ikke er i topp kondisjon med hensyn til muskler etc. har ingen sjanse til å vinne. I våre dager avholder Nippo to store hovedutstillinger hvert år, samt 40 mindre regionale utstillinger. Nippoutstillingene skiller seg fra det vi er vant til. Selve konkurransemomentet er mindre viktig. Det blir mer som en mønstring av hundene. Hundene bedømmes i aldersklasser, som hos oss. Hannhunder og tisper hver for seg. Bedømmelsen starter om morgenen. Før selve bedømmelsen blir hundene målt og tennene blir talt. Dette blir utført av dommerassistentene, og det er eneste gangen hundene blir tatt på. Dommerne vurderer så hver enkelt hund individuelt, og alt blir skrevet ned på et eget skjema. Under denne delen av bedømmelsen står hunden i ro. Det er forbudt med noen form for kunstig handling fra eierens side. Dommeren ber så eieren om å bevege hunden fram og tilbake. Det blir lagt mindre vekt på hundens bevegelser i Japan enn det vi er vant til. Om ettermiddagen blir hundene innkalt på nytt. Nå plasserer dommerne hundene fra nr 1 til 10. Dette skjer i alle klasser, og det er mange klasser i samme aldersgruppe. Hundene blir så vurdert og gitt følgende klassifisering:
eller de blir ikke klassifisert. Det finnes ikke noe championatsystem i Nippo. Den største ære en hund kan få, er å vinne statsministerens spesielle ærespremie. En Shiba som er japansk champion, har oppnådd denne tittelen på utstillinger arrangert av den japanske kennelklubben (JKC), ikke på Nippoutstillinger. Etter å ha blitt avlet bevisst på i over 70 år, er dagens japanske Shiba av meget jevn kvalitet i sitt hjemland. Av hunder som deltar på Nippoutstillinger, er det svært vanskelig å se noen særlig forskjell på hundenes eksteriør. Alle er omtrent like store og har et enhetlig preg. Det blir derfor lagt mye større vekt på hundenes uttrykk. Dommerne prøver å finne fram til den hunden som har den sterkeste utstrålingen, og som viser seg stolt og uredd i ringen. Det som i første rekke er hovedforskjellen mellom Japan og resten av verden, er at de fleste av de røde japanske hundene har dyp rød farge, samt fullt tannsett. I resten av verden er det, bortsett fra typeforskjell, en god del hunder med dårlige eller feile farger og utbredt tannmangel/bittfeil. Men når vi vet hvor vanskelig det har vært å skaffe virkelig gode avlshunder fra rasens hjemland, er det forståelig at en forbedring vil ta tid. Det er jo meget arvelige egenskaper det er snakk om. |
