Takk til Zenmai fra Solvor
Zenmai fantes det bare én av i verden.
Frihetselskende Zenmai, som plutselig kunne begynne å løpe så
fort hun kunne når hun var løs. Ikke fordi hun jaktet på noe eller skulle
noe spesielt. Men rett og slett av rein fryd og glede over å løpe så fort
som mulig. Der og da var hun døv. Når hun hadde kjent på lykken over sin
raske sprint, kom hun pent tilbake.
Zenmai med sine meget bestemte synspunkter om et og annet.
Når hun gikk på tur sammen med folk som ikke var så godt kjent i vårt
område, klarte hun å lure dem med på lange omveier. Jeg ser for meg hvordan
hun lo!
Naturhunden Zenmai, som var klar på at kroppen var fullkommen
som den var, og som ble meget krenket dersom jeg prøvde å kle på den noe som
ikke hørte til der, f.eks. potesokk på en skadet pote. For ikke å snakke om
tispebind da jeg for mange år siden mente at det var et nødvendig onde for å
få være med på besøk til folk når hun hadde løpetid. Zenmai med tispebind?
Noen som ser det for seg? Aldri i livet om hun ville vise seg offentlig med
noe sånt! Hun ble heller hjemme. Tispebind hører ikke lenger til blant
hundeutstyret hos oss.
Store, kraftfulle Zenmai med den usedvanlig tykke og gode
lyse pelsen! Jeg elsket å grave hender og fjes ned i den pelsen. Og Zenmai
elsket det tilbake. Helt til smertene etter bilulykken ødela gleden. Nå skal
jeg aldri mer få kjæle ned i pelsen til Zenmai. Det er ufattelig trist.
Etter å ha lyttet på Zenmai sitt hjerte for siste gang, sa
vår veterinær: «Nå løper hun i shibahimmelen». Det er en vakker tanke. Jeg
ser henne for meg sammen med sin elskede Ranko. Jeg håper at det er plass
til katten Felix også der. De tre var en flokk som hørte sammen i mange år.
Takk til Zenmai fra Guri
Ingen hund har noen sinne oppdratt meg
grundigere enn Zenmai. Hun gjorde det med pedagogisk avvisning. Jeg kommer
til å huske henne sittende stolt midt på stuegulvet med en fornærma rygg
vendt mot meg. Det kunne bety bare to ting. Enten at hun ikke hadde fått den
tyggebiten hun mente at hun hadde krav på på denne tida av dagen. Eller –
aller helst – at vi for lengste burde ha kommet oss ut på den turen hun
hadde planlagt. Hun var ikke urimelig – én om dagen var nok, bare den var
tilstrekkelig lang.
En vakker dag hadde jeg endelig fått
såpass selvtillit som hundepasser at jeg våga å slippe litt på kontrollen.
Jeg lot Zenmai få bestemme hvor turen skulle gå. Hun snudde seg først litt
undrende i veikryssene, men valgte snart uten å nøle. Vi endte på
Fløyfjellstoppen, noe jeg antar var yndlingsfjellet hennes, med utsikt over
innseilinga til Bergen. Etter dette antok hun at det var mer rom for hennes
synspunkter når vi gikk tur. Stadig vekk stoppa hun på fire stive bein og ga
beskjed: Jeg vil heller gå her. Hun kunne for eksempel foreslå å avslutte en
fredelig kveldstur i Fjellveien med en aldri så liten avstikker opp
Stoltzekleiven – 1100 trinn oppoverbakke sånn mest for moro skyld. Men det
skal hun ha – hun tok et nei for et nei.
Egne synspunkter ble det stadig flere av.
Hundeutstillinger for eksempel, det kunne Solvor og den øvrige flokken få ha
for seg selv. Utvalgte partnere avslo hun også kontant. Selv foretrakk hun
friere uten særlig mange sløyfer å vise til. Det ble det ingen valper av.
Verre var det at hun etter å ha vært passasjer under en bilulykke også takka
nei til å bli klappa. Flere år seinere kunne hun fortsatt be om kos selv fra
sine aller mest betrodde for så å ombestemme seg og takke nei med et snerr.
Etter tretten år var det på tide å takke av. Da mente hun nok at jeg var
ferdig oppdratt. Jeg har forstått at Greenees tyggepinner er å foretrekke
framfor grisører, at det er best å krysse veien der Solvor har bestemt at
veien skal krysses, og at det er finest å bade sammen selv om
vanntemperaturen er rundt tolv grader.
Hun plasker nok rundt i et gjørmehull et
sted der oppe i hundehimmelen sammen med sin elskede tante Ranko.
6. november 2012:
Zenmai er ikke mer.
Kondisjonsmessig var Zenmai i usedvanlig
god form til å være 13 år. Hun elsket til det siste å være med på tur, og
tok seg fram i terrenget like raskt og lett som langt yngre hunder.
Men hun har slitt med sterke smerter i
nakkeregionen etter en bilulykke for noen år siden. Hun som tidligere elsket
å bli kjælt og kost med, vegret seg etter ulykken for å bli klappet. Hennes
nærmeste, dvs meg, Guri og noen få til, har fått lov til å klappe henne
litt. Men det virket nesten som om hun lot oss få lov mest for å være snill
mot oss. Veterinæren mente at det var fordi minnet om smertene i tilsvarende
situasjoner etter ulykken var så sterke at hun fryktet noe tilsvarende. I
seinere tid har hun fått Rimadyl hver dag. Først syntes jeg det hjalp litt.
Men seinere ble jeg mer usikker på om det hadde noen effekt.
Zenmai elsket Ranko minst like høyt som
Guri og meg, og hun sørget dypt da Ranko døde. Hun ble også svært glad i
Hamako, som kom til oss et år senere. Nå sist tok hun godt i mot valpen
Tabi. Selv om nok Tabi plaget henne litt på valpers vis, kunne jeg stole
fullt ut på at hun ikke satte grenser med mer enn lyd. Jeg var aldri redd
for å la dem være alene mens jeg var på jobb.
Zenmai levde med en cyste på en eggstokk
et par års tid. Det medførte hyppigere løpetider enn før. På spørsmål til
veterinær om hennes høye alder kunne gjøre at det var greit å gi
p-pillesprøyte for å slippe de hyppige løpetidene, var svaret et absolutt
nei. Cysten i seg selv medførte en hormonell ubalanse. P-pillesprøyte ville
derfor nesten garantert føre til livmorbetennelse. Så da fikk hun heller
leve med cysten og alle løpetidene. Noe stort problem var det likevel ikke i
seg selv. Men cysten gjorde at hun uansett hadde økt sannsynlighet for å få
livmorbetennelse. Det er jeg meget lettet for at hun nå slipper å oppleve.
Hun var blitt veldig avhengig av meg etter
at skaden oppstod. Sammen med meg kunne hun f.eks. bo hvor som helst. Men
uten meg slappet hun ikke helt av når hun var hjemmefra, og kunne være
stresset. Jeg angrer litt på at jeg ikke satte strek for Zenmai sitt liv
rett etter sommerferien, før jeg begynte på jobb igjen. Hun hadde det så
fantastisk godt på campingturen vi var på i august. Da fikk hun være med
sine to viktigste mennesker, Guri og meg, hele tiden.
Men jeg utsatte og utsatte det. Det var så
vanskelig å gjennomføre avslutningen av livet hennes når hun ikke var akutt
syk. Men det var et faktum at livskvaliteten hennes ikke lenger var så god
som før. På et eller annet tidspunkt var det rett å sette strek.
Nå skal jeg ut på en lengre reise. Dette
ville ha blitt en påkjenning for Zenmai. Og derfor ble min forestående reise
til Japan det tidspunktet jeg valgte til å la Zenmai gå ut av verden. Men
det er vondt.
Bilder av Zenmai oktober 2012. Hun er vel 13 år gammel
|
 |
 |
| |
|
|
 |
 |
 |
|
Zenmai på tur i Jølster og Fjærland august 2012
|
|
 |
 |
1. august
2012:
Zenmai er
i usedvanlig god kondisjon til tross for sin alder. Hun
blir 13 år i neste måned. Hun elsker fortsatt å løpe,
har ingen problemer i terrenget. Blir aldri sliten.
Livskvalitet for Zenmai har med turer og løping ågjøre.
Fysisk
sliter hun ellers med cyste på eggstokk. Dette gir henne
hyppige løpetider. Før hadde Zenmai løpetid med ca 11
mnd mellomrom. Nå kommer de hver 3. mnd. Hun har
dessuten begynt å høre dårlig.
Men
mentalt har hun fått et traume etter at hun var med på
en bilulykke for noen år siden. Etter denne hendelsen
reagerer hun når hun blir klappet, særlig på hodet.
Røntgenbilder viser ikke hvorfor. Mest sannsynlig
skyldes reaksjonen at hun hadde sterke smerter i
perioden etter ulykken. God ment klapping i den perioden
var smertefull. Dette sitter fortsatt i hukommelsen, og
hun vegrer seg dermed fortsatt for å bli klappet. Vi er
noen få som får klappe henne, men bare en liten stund. I
tillegg er hun etter ulykken blitt mye mer avhengig av
meg enn før, hun er blitt engstelig for å være på nye
steder uten meg. Dette innebærer noen begrensninger for
Zenmai og meg.
Zenmai
elsket Ranko, og sørget alvorlig da hun døde. Men
heldigvis har hun blitt svært glad i Hamako.
|
Zenmai nesten 13 år gammel |
|
 |
 |
